Inne på Wembley og stor tro på seier.

Saken er saus, saken er kålstappe
Saken er at vi spiller utenfor ligasystemet også neste år – nå i en liga med det passende navnet Fucking Blue Square League.

Drøyt 48 timer etter kampen har jeg fortsatt problemer med stemmebånd, nattesøvn og ikke minst – tanken på Exeter City utenfor ligasystemet også kommende sesong. Histon, Droylsden og Farsley Celtic er noen av de nye lagene vi møter kommende sesong – steder som neppe har nok innbyggere til å fylle en Mini Morris med supportere ned til bortekampen i Parken – og ikke Brentford, MK Dons, Bradford og Peterborough slik planen var.

Alt startet vel, fredagshotellet booka på last minute shitty discount dot com var akkurat like tragisk som planlagt, for sikkerhets skyld hadde de hatt en flooding dagen i forveien de ikke gadd å fortelle Tone, Mikael og Marius om. En lengre diskusjon fant sted, hvor hovedmålet var å unngå at Anders den påfølgende dagen skulle slippe å dele nok en minimal dobbeltseng med ”big bugger” André var det viktigste, i alle fall etter tekstmeldingene fra Norge å bedømme, gjorde at vi måtte ta taxi helt til andre enden av byen, for innlosjering på ”nytt” (yeah, right!) hotell.

Vi var lovet en oppgradering, men endte i byens tøffeste område – taxisjåføren lo da han hørte hvilket område vi skulle bo i: Heisen virket ikke, brannalarmen pep konstant, og dusjen sa klart i fra at vi var personas non gratas. Lovely, men det nærmeste currystedet var ikke langt unna, så kvelden var reddet.

Familien Sandnes i tidsriktige farger.

Paul Tisdale var poppis før kamp.

Lørdag. Venting. Morgenfuglene (turtelduene?) Anders og André sender melding om at ”vi er fremme” i det frokosten er inntatt. Vi bestemmer oss for å vente. Så kommer beskjeden om at ”vi er på vei”.

Jaha? Frekke, småerotiske meldinger fra dobbeltrommet, eller stemmer ikke meldingen helt?

Nærmere undersøkelser påkrevet:

I stedet for direktelinja fra flyplassen har paret valgt økolinja, noe som resulterer i rikelig med sightseeing på 95 % av Londons undergrunnsstasjoner finner sted de neste timene. Undertegnedes blodtrykksmedisin inntas på puben i god avstand fra hotellet og novisene som neglisjerer alle forhåndsråd om direktetaxi for å unngå å miste valuable drinking time.

Richard – en av initiativtagerne til det 18 mann store følget fra London som kommer over kommende helg – har reservert bord på stambrasseriet (ja, han er gammel), og gamle feider feies under det ene bordet, og dårlige meldinger deles med Darren, Roz, Alan og Ellie som representerer Exiles-gjenget.

Pils, cider, steik, og skravling med et mannsterkt, norsk følge. Kristoffer i diskusjon med kidden før han forlater åstedet: ”Vil du se den kjempestore, flotte fotballkampen, eller ta en tur på det lille, kalde svømmebassenget på hotellet?” Gode forsøk, men neste gang bør overtalelsesforsøkene også inneholde pund sterling.

FA Cup-finalen observeres, og går inn i boka som tidenes dårligste. Ikke alle tar utfallet like pent, men mer cider, en trønderbart som på bestilling (velkommen i gjenget, Odd!) og en smakfull curry gjør underverker for stemningen – mens vindalooen skaper kveldens ansiktstrim, ref. Kristinas ansiktsgrimaser. De påfølgende odørene til førstereisejenta går det fortsatt gjetord om på Travellodge i Liverpool Street: Renholdspersonalet skal fortsatt ha nektet å bevege seg inn i rom 216 uten å ha fått gassmasker først.

Down and out. Laget rett etter FT.

Søndag. Kampdag.

Vi er elleve mann sterke fra Norge, snaut 30.000 fra Exeter, og en solid gjeng som starter friskt og optimistisk på Neils pub søndags morgen. Billetter med ”Exeter” og ”Wembley” trykket på samme side er ikke hverdagskost, optimismen er stor. Obligatoriske lagbilder utenfor det nye stadionet (pent, effektivt, men en smule sterilt?), vi tusler inn blide og fornøyde, smiler når Phillips fortjent header inn ledermålet, smiler mer når Jonesy redder Morecambe-straffa, men er bare deppa når vi går ut.

End of.

Fortsatt deppa,
Marius





Nordmenn på tur: Oppe fra v: Odd, Anders, Dom, Kim, André, Kristina, Mikael, Kim.
I skrittet på Kim: Paul Tisdale.
Nede fra v: Marius, Kristoffer, Sebastian og Maria.

[Tilbake]