Helan og Halvan på Helans lokale pub. Glade gutter.

- Marius, er du sikker på at du har bestilt rom med tre single-senger på disse tvilsomme overnattingsstedene dine? spurte en lett bekymret Rikter fra baksetet på den innleide Ford Mondeo’n som suste i rykk og napp mot Windsor med Vik bak rattet.

Det var ikke første gang spørsmålet ble stilt. Årsaken til det er en kombinasjon av dårlig korttidsminne, lite fristende sengekamerater i reisefølget samt en sunn skepsis til Gurus overnattingsetablissementer på lavbudsjett.

- Faen, hvor ofte skarru spørre’a??? Har jo sagt at det er garantert! Slapp av, da! gryntet sjåføren oppgitt.

Famous last words på linje med ”Ikke trykk på den røde knappen” i Tsjernobyl. Ved ankomst et lugubert høl i Windsor fikk Rikter den tvilsomme glede å notere at han hadde rett, men det var ingen jubelscener å spore av den grunn. Premien ble en natt i en supersoft, supersmall queensize-seng sammen med Andrè. Deal or no deal. Faen! Svelget tappert unna noe tyrkisk pepper fra Gardermoen og vaglet meg som en høne ytterst på den ene kanten. God garanti mot morrabrød var det i alle fall.

Deretter kunne det meste bare gå bedre. Helt til vi traff snøværet rett øst for Bristol var humøret bra. Sammen med snøbygene kom alle gamle minner om ”Fixture postponed due to frozen pitch”. Da snøværet snudde til øsende regnvær like før Exeter, kom tankene om ”Waterlogged pitch” i stedet – og ikke mye lystigere.

Ved ankomst SJP fikk vi våre bange anelser langt på vei bekreftet: Kantspillerne måtte ha med svømmeføtter for å komme ned langs linja, de ansatte ristet oppgitt på hodet og tippet ”50-50”. 90-10 på at det ikke blir kamp, konkluderte nordmennene – en mistanke som ble ytterligere forsterket etter en kikk på banemesteren og hans såkalte arbeidstempo som elegant hadde fått samtlige ansatte i en middels norsk kommune til å se ut som de gikk på speed i forhold.

Velvel. Aldri så galt at ikke løsningen finnes på Imperial – så også denne gang. Etter en ”Beer&Burger” til £3.99 og ytterligere seks beer uten burger begynte vi å se lysere på livet. Et besøk ute hos Gary Nelsons lokale pub hevet stemningen ytterligere før de eksalterte gamle menn fant veien til Timepiece og sendte gjennomsnittsalderen opp med ca 20 år. Og nei, Andrè, det hjelper IKKE å ha på seg strikkelue på dansegulvet – du er like forbanna 38 år du også!!

Så var det klart for den STORE dagen: Exeter i viktig kamp mot Woking. Åja – pluss bryllupet til Dominic og Rachael, da selvsagt. Startet dagen med en kjapp titt på tispene til Willy Hill. Fant at vinnerstrategien var å gå for de med kult navn uavhengig av tidligere meritter. Dermed sopte Rikter med seg 35 £ takket være Swift Lad i 11.28 på Romford.

Spaserturen opp til SJP er alltid herlig. Sitrende forventninger blandet seg mykt med diverse John Smith’s i magen. Allerede 10.30 hadde vi nervøst ringt banen og fastslått at det ble kamp, og nå, ja nå trodde vi nesten på seier også!
Etter skamfullt å ha slått fast at Ben Nutter hadde tatt av seg alle de kilo jeg har lagt på meg siden siste exa-tur, ble sorgene effektivt druknet i VIP-loungen der Dom&co hadde satt ut sjampis og øl. Lune tekstmeldinger fra Sandnes blandet seg med lyden av nyåpnede bitter’s, ryktene gikk om at Woking (eller Burton som formann Sandnes kalte dem) hadde masse skader og optimismen steg ytterligere.

For en gangs skyld sviktet ikke Exeter. Buckle var stor, Lee Elam det samme, Jon Challinor strålende – trolig den beste fotballSPILLEREN jeg har sett i rødtoghvitt siden salige Darren Rowbotham. 1-0 ble det, seieren burde vært langt større, men da ville jeg ikke fått premie for dagens beste tipper av store Challinor så det var like greit. Synes Exa var gode, en del solide spillere med tempo, bra kantspill og tøff sentral midtbane. For en gangs skyld også spennende framover på banen, med Challinor i en klassisk nummer 10-rolle bak entusiastiske og sterke spisser. Ser lovende ut – det er jaggu på tide vi klarer en plass i play-off etter magre år.

Søndag var søndag, lett traurig, mye aviser, brannalarm på Heathrow og minus 15 grader ved ankomst Oslo. Nuff said – hvorfor drar man egentlig hjem.

[Tilbake]