Turen tok 12 dager, målet var 100 puber i løpet av de 10 første. Se kart for oversikt over hvor vi befant oss!

Exeter Bergen påsketur 2006- hele historien!

12 medlemmer foretok den mest omfattende turen i ECSCONs historie påsken 2006.
Hele herligheten var tradisjonen tro pertentelig organisert måneder i forkant, med klare arbeidsoppgaver for den enkelte.
Fin miks av business & pleasure, daghavendeansvar, et par citykamper og ikke minst det overordnede målet 100 puber/10 dager. (Hardt arbeid, les og finn ut om vi klarte det!)
Det er også et faktum at når Exeter Bergen befinner seg utenfor bygrensen oppstår det fort en frisk blanding av skandaler og insidenter (som strengt tatt kanskje burde forblitt innelåst i Exahvelvet?) Men neida, her har dere det, servert på et sølvfat: Den nakne sannheten bak påsketuren 2006! KS.

Referenter:
Dag 1, Liverpool: Kim
Dag 2, Liverpool: Frode
Dag 3, Liverpool: Kristoffer
Dag 4, Dublin: Kristoffer
Dag 5, Belfast: Rossi
Dag 6, Nord- Irland: Jan
Dag 7, Edinburgh: Håvard
Dag 8, Edinburgh/ Exeter: Kjetil
Dag 9, Exeter: Øystein
Dag 10, Exeter: Vidar
Dag 11, Nailsworth: Kenneth
Dag 12, på hjemvei: Jannicke

I tillegg deltok Bjolsen, mens vi fikk følge av Sigurd og Jenny i Exeter!






Turens temasang for referenten

Herr Hyggesen, referent dag 1

Dag 1, Liverpool, ref. Kim

Sognekrøller og dansefot i Liverpool

Mange hjerter hadde gledet seg og hundrevis av sider var skrevet om denne turen. Det var tid for avreise, Exeter BIL skulle tilbake på ”landeveien”. En eksklusiv fortropp på 4 hadde bestilt en fotballens chartertur og reiste ned før resten av ladsen for å inspisere og muligens få et forsprang i ølfatet. ”The Four Horsemen” var Sognekongen, Sogneprinsen, Gaffer og undertegnede.

Etter litt knoting med selvbetjent innsjekking på Flesland var veien opplyst helt frem til Flesland Kafé og en velfortjent liten pilsner med en påfølgende stor pilsner. Dermed gikk også startskuddet for pubguiden med en lettere ambisiøs målsetting om 100 puber på 10 dager.

Obligatorisk tur i Taxfree for nødvendig Norsk proviantering (Sommer Akevitt og ”Whiskers”) og vi var på vingene. Sogneprinsen gjorde umiddelbart et helhjertet forsøk på å tømme trallen til flyvertinnen for sprit, til Gaffers store fornøyelse. Dagens mann merkelappen blafret allerede løst i krøllene til yngstemann.

Etter at Daghavende trygt hadde loset karene frem til Liverpool var det tid for en sjelden dusj(?) og på med dress og lisseslips, før vi gled ut i denne bonderomantiske småbyen mest kjent for havnen til et senere synkende skip og visesang(!).

Noen hadde vært her på besøk før og ivret etter å dele sine historiske erfaringer. Det ble tidvis vist oppriktig fortelleglede og det var kjekt. ”Cavern” var et naturlig første vannhull. Det gikk bare sekunder etter ankomst før ”en svansen sak” begynte å klø Howie bak øret. Ladsen var stum av beundring over hvilken effekt naturlig permanent kan ha på det motsatte kjønn. Da damen i tillegg tok seg den frihet å stille seg midt i flokken, lene seg fremover, samtidig som skjørtet med en rutinert bevegelse ble kastet på ryggen, ble det litt klamt. Hva som skjedde etter dette er noe uklart, men Håvard luktet lunten og forsøkte i det stille å forsvinne bak en søyle. Dette ble ikke umiddelbart godtatt av damen som la om til en vulgær og til dels nedlatende språkbruk og samt en smule aggressivitet. Da i tillegg hennes mulige medbrakte partner dukket opp og skulle passe på at vi ikke lo av henne ble det hele høyst besynderlig.
Altså, Cavern, et flott sted med både danseseksjon, live musikk, tangavisning og psykoberter. Kan man ønske mer…

Turen gikk videre til Flanagans der 70 år gamle rockere med Motley Crue T- skjorter spilte Deep Purple etter beste evne. ”Black Night” skulle faktisk vise seg å bli en tilnærmet temasang for resten av turen. Du du du du du du du du du du du du dudu dudu

Videre, videre, alltid videre var kveldens motto og Walkabout var neste. Dette var et diskotek med en aldersgrense som kun var et fjernt minne for de alle fleste Exeterreisende. Det ble med kjapp gange gjennom lokalet med øynene på stilk og så klokelig ut igjen.

Magnet var en lun og fin plass med masse røde gardiner, tror jeg (?).Gaffer lokket raskt undertegnede utpå dansegolvet. Håvard og Frodo som hadde utsikt fra første rad begynte straks å føle seg litt ukomfortabel med utsikt til de norske danseløver. Danseløvene derimot ville ha mer publikum og klatret opp på hovedscenen. Godt fornøyd med plasseringen ble innøvde moves, rockefot, luftgitar og danse rundt i ring uten mål og mening praktisert med en fornøyd mine. Etter vel 5 minutter kom vakten og stengte av scenen. Litt snurt ble det kun snakket om fotball resten av kvelden. På dette tidspunkt begynner også detaljene å bli utydelige, men at det ble gåtur hjem med pit stop til kebab mannen, det erindres vagt.

Dagens mann med vekt på Cavern - Håvard

Alt i alt en fin- fin dag 1 på påsketur i 2006


Mvh

Kim Ove Hommen
Daghavende dag 1


Dag 2, Liverpool, ref Frode

Hard motstand mot Ottarbevegelsen!

Frodo har tatt en Beckham/ Ivers/ Riise, og latt Kris føre pennen, mens Frodo har diktert. Det skal sies at referenten var særs fornøyd med overskriften, trafikkfarlig knegging/ humring/ grynting & kvadruppel nesegrevplukking registrert i bilen når overskriften ble kokt i hop.

Altså: Frodes tanker, mer eller mindre troverdig formidlet av Kris:

Dagen startet med uformell spleising av Exeter og Ottar, som stilte med topptunge profiler i Liv ogTina. Etter en kjapp kopp kaffe til frokost var alle enige om at det var på tide å stikke snuten ut et par timer. Første pils på puben The Liverpool, et sted Frodo kunne styre sin begeistring for. Brookside- stemning i baren, dårlig øl, trekk i nakken- mens Ottar kunne melde om teppe og grønne fliser på dametoalettet. Frodo imponert over søstra og Tina, som umiddelbart var med på Bøtekassen. Liv tok sågar en kjapp slurk med kjeiva, med umiddelbar beklagelse ”Nei og nei, der drakk jeg med venstrehånda gitt, ja, da er jeg pent nødt til å betale et pund til bøtekassa ser du”
Riktignok så blunderen velkalkulert ut, på den andre siden synes hun vel at reisefølget, som altså besto av en gjeng menn som holdt med et totalt ukjent fotballlag, og som insisterte på å karaktersette både atmosfære, pris og toalettfasiliteter over alt de gikk, trengte all den støtten de kunne få- både moralsk og økonomisk. Her er det jeg (altså Kristoffer), som synser.

Videre på Ferry Cross the Mersey, der hele følget benket seg med grønn flaskeøl og smågodt. Jeg (altså Frodo) , mener at Liverpool ser stygg ut fra sjøsiden, noe jeg (altså Kristoffer) velger å betrakte som sludder. Cunardbygningen, The Royal Liver Building og Port of Liver Building er alle stolte, verneverdige bygninger. Velger å tolke utspillet fra Frodo som bevist provokasjon, resultatet ble bare noen linjer lengre turreferat.

Nåvel, etter båtturen forteller Frode at gruppen gjerne vil ta taxi gjennom hele byen for å se på de verneverdige toalettene på The Philarmonic. Synet som møter Frode på The Phil er Kris som høylydt kommenterer veggene ("Se mosaikken da gutter, SE!", mens Kim er rasende over vannkraner som ikke når over vasken. Sterke scener for en landsens mann fra Sogn!

Det er Grand National på Aintree samme ettermiddag, og følget benker seg med bonger og øl forans skjermen på en ny pub. 4 timer senere er Kris såvidt kommet seg etter at hesten hans Ballycassidy (263 i odds, 10 pund i innsats) gikk på snørra fire (av 30) hindre før mål. Da ledet hesten suverent.

Lystig episode:

På denne puben møter vi en hyggelig lokal kar med et saftig nesegrev som ønsker å ta på seg reiselederhatten og vise oss lokale vannhull. ”The Beehive”, mener han. ”The Beehive i Paradise Street. Typisk sted der hvermansenscousere møtes. Brunt, likevel på nippet til å være trendy” Vi er selvsagt med. Hva skjer? Tesen ”på nippet til å være trendy” får et slag for baugen når mannen som med et cheecky smil smetter inn køen foran oss er en pensjonist i gåstol!

Ekstatisk stemning da Howie og deler av Ottar trekker seg tilbake for fusjoneringsforhandlinger under fire øyne. Ottar på ferie! Forøvrig vises det til overskriften.

Videre til White Star, kjent for norsk og polsk øl, og vi finner gode plasser mens vi lytter til halvkriminelle nordmenn ved nabobordet og en kar som synger Hey Jude så ikke et øye er tørt.

Frode går på et langt løp i Matthew Street og kommer tilbake med en varm Subway som redder liv.

Videre via et par puber, før resten av følget, direkte fra Charlton - Everton i London, påtreffes på Krazyhouse. 3 etasjer med heavy og rock'n roll, muligens noe høy musikk for pensjonistreferenten, herlig moro for en hel del andre i sin beste alder. Åpent til 06.00 og med "Responible drinking" som advarsel overalt. Kun tid til å høre Jan synge Get your toes out for the lads til en lokal evertonsupporter, før hvilestilling. "Et par timer for å se på Liverpool" ble det snakket om på formiddagen. 15 timer senere var vi tilbake. En fin pubrunde, og en fin dag!

Frode/ Kris.






Feminister og rooligans i skjønn forening.

Rossi underholder, gjett med hvilken sang...

Dag 3, Liverpool, ref Kristoffer

Nær døden opplevelse i Irskesjøen

Rommet til Sogneprinsen og Gaffer hadde ikke opplevd større dramatikk enn at Frodo fikk stående applaus av Dubliners i det han kom ut av dusjen på morgenkvisten, mens andre medlemmer av The Addams Familiy brukte natten til aktiv omorganisering av romfordeling, fomling og fikling, undertrykt knising vs raseriutbrudd, tidsfrister og iskalde dusjer.

Alt dette ble (høyst midlertidig) glemt da Rossi var plukket opp fra gulvet i Toxteth og Anfield var i sikte. Pakket stemning på Albert, men friske 4 pund for Carlsberg og innslag av vingeklipte Mossekråker førte til kjapp forflytning til Reds Lounge under Centenary Stand. Etter å ha fått lagoppstillingen i poten i god tid før avspark var det tid for å passe på cornerflagget mens Liverpool vant 1-0 over Bolton (Gud med venstreslegga). Høydepunkt var tassingen til en gigantiske linjedommer, Boltonsupporterne som var hjertelig fornøyd med å tape på Anfield, samt to smørblide par fra Kløfta på nabosetene, sist påtruffet på Grand National- puben dagen før. Takk for sist!

Heggebostadexpressen hadde lagt inn høygiret og befant seg på Old Trafford, der Rooney vant over Arsenal. Andre medlemmer av reisefølget holdt skansen på The Vines. Det ble etterhvert en lang ettermiddag under kuppelen, Rossi underholdt foran karaokemaskinen, Ottar kom, gikk, kom (?) og forsvant, Hommen dukket opp, og vips var det tid for avreise med skuta Liverpool Viking, i vesterled til Dublin.
Billetten inkluderte tvungen middag om bord, før Norge rigget seg til i "Dublin Bar og Sovesalong." Klientellet besto utelukkende av trøtte sjåfører, så kort tid etter avreise stengte baren. Dette stoppet selvsagt ikke geskjeftige lads, som straks trakk litersvis med akevitt og andre godsaker fra Flesland. Det ble en lang kveld, som i ettertid nok vil bli husket mest for natten da teorien om dukketeaterspill som en del av forøringskunsten ble unnfanget. Oppfunnet av Kim, og perfeksjonert ca 100.000 ganger i løpet av turen av Jan og Kenneth. Dessverre like morsomt hver bidige gang. Den lykkelige oppfinneren fikk forøvrig et så kraftig latteranfall av sin egen morsomhet at om vi hadde gjennomført denne turen i 2026 hadde hjerteinfarktet vært et faktum. Men det finnes vel verre måter å dø på enn å bli drept av latter.


Jan koser seg i Dublin 05.00.

Dag 4, Dublin, ref. Kristoffer

Klassekamp mellom nord og sør.

Om innsjekk kvelden før var en langdryg affære, (Heldigvis ble tiden slått i hjel av Kenneth, som herjet på spillemaskinene i Birkenhead, under kunstnernavnet KUK) så var det saltede peanøtter med sjokoladeovetrekk i forhold til det å komme seg fra senga på Liverpool Viking til Dublin City Centre. Det skal også sies at oppvåkningen var av den tøffe sorten, da vi ble tvunget til å stå opp 2 minutter før vi hadde lagt oss. (Ankomst Dublin 05.00!) Frode hadde i mellomtiden sørget for rufsete atmosfære på lugaren. Ikke før han var ferdig med å kvitte seg med gullfiskposen så satte han igang et sagbruk som ikke var tilpasset EU- regulativet når det gjaldt støybruk. Snorkingen ble kun avbrutt av Frodos vekkerklokke, som dundret ut lystige "Ko-Ko" hvert 7 minutt, tydelig inpirert av "Jeg gikk en tur på stien"
Rett og rimelig var det at de fire som skulle besøke Dublin med litt stil kom seg kjappest inn til byen, mens andre måtte pusse nesa og slå OL- floka mer enn en gang mens de ventet på transport fra havna. Rasende over dette gikk disse arbeiderklassegutta direkte på pubrunde til 03.00 neste dag for å snakke ut som saken, men ble allerede på Boards Head kl 09.00, etter et kjapt torskeblikk fra landlorden, avvist i døren. "Too regular". Uten at det stanset karene, ryktene sier at det er ikke langt til neste frokostpub i Dublin.

På sørsiden gikk dagen med til badekar, sløsing med fuktighetskrem, badekåper, massasje og slitasje av tøfler. På ettermiddagen var det duket for samling både i sør, vest og øst, og kvelden gikk med til å se Exeter tape en hel masse null, live på Sky selvsagt. Litt for posh pub for nordkantgutta selvsagt, men herlig å henge Exaflagget foran vinduet midt i Dame Street. Forøvrig brukte vi noe tid på en av våre favoritthobbies: Forsøke stedets særpregede fludium på lokale bevertningssteder.



Rossi 24 timer senere

Rossi på Clarence

Dag 5, Belfast, ref. Rossi

Fra himmel til helvete

... there's whiskey in the jar. Hvilken by, hvilken kveld. Daghavendedøgnet kunne ikke startet bedre. En pint planta i neven og et band som spilte ALLE irske sanger du kan tenke deg.

Et lite tilbakeblikk: Vi dro på verdens største hotellbar (The Arlington Hotel, ref pubguiden) for å oppleve en av Irlands store severdigheter: Riverdance. Flere spretne flotte kvinner + en like spretten mann som med stive overkropper som hoppet, spratt og sparket med beina. Herlig å se på, men jeg må innrømme at riverdancekursene i fremtiden også vil gå av stabelen uten Rossi. Litt femi kanskje, eller er det bare jeg som er usikker på min egen seksualitet?. Etter at riverdancerne og barnefamiliene hadde kasta loss og forlatt stedet så jeg for meg en 10 - 12 puber i Dublin i jakten på å nå magiske 100. Men hva skjer: Et forheng går opp og bak står 4 - 5 middelaldrende, smålubne irske karer klare til å underholde. Atmosfære og stemningsterningen trilles til 6 og Exeterladsen blir underholdt inn i de små timer. Red. Anm: Dessverre førte gleden til at det kjære flagget Exeter City Bergen forsvant, mest sannsynlig i baksetet på en taxi. Jada, Gaffer rotet det bort selv. R.I.P.

Da manager Sandnes og undertegnede var redd for at to lads fra slumsiden av elva (Liffey) skulle komme og lage kvalm på U2- luksushotellet "The Clarence", så vi oss nødt til å dra hjem og advare personalet før JJ og D'askeland var fulle nok til å prøve å snike seg inn. Stor var derfor gleden når butleren vår knapt nok slapp oss inn i døra på hotellet. Mannen som så ut som en blanding av Cosby og Louis Armstrong, hadde vært ute en vinterdag før, og forstod at her måtte han frem med den strenge og kontante holdningen som holdt personer fra den andre siden av elven, nettopp der. Det hører med til historien at den samme mannen serverte oss te og kaffe i salongen tidligere samme dag, for så altså nesten å nekte oss inngang på kvelden.... Som takk for denne behandlingen måtte vår venn butleren pusse Pub til Pub-skoa mine resten av natta.

Morgenen etter våkner Sandnes og jeg uthvilte og friske etter en natt i silkelakner. Sandnes ringer ned til resepsjonen og får nye forsyninger av velduftene fuktighetskrem som han skal ta med på reisen. De lilla filttøflene finner også veien ned i bagen til Sandnes. Jeg trekker på meg de nypussede skoa og turen går ned til frokostbordet der vi setter til livs en frokost som var priset til 29 euro! Denne var selvsagt inkludert i rommet. Etter frokosten og litervis med nypresset appelsinjuice (mulig at butlervennen vår også måtte presse appelsiner?) gikk turen til Dublin/Irlands største turistmagnet: Guinness. Etter en rask titt på " the making of Guinness" fant vi veien til 180 graderspuben i 7 etasje. Guinness, fin utsikt, men få sitteplasser er stikkord.

Nesa ble så vendt mot toget, Belfast og Nord-Irland. Viggo og drikking stikkord. Vi begynte å snakke med noen lads fra verdensmetropolen Drogheda. Det viste seg at dem skulle på Windsor Park for å se semifinalen i den irsk- / nord-irske cupen. Groundhopperne blant oss så sitt snitt til å føre landslagsarenaen til Nord-Irland til CV'en.

Etter en taxitur der sjåførene knapt klarte å si annet enn pubene vi IKKE burde gå på var vi på hotellet. Et helt OK hotell uten skopussfasiliteter og fuktighetskremer. Enkelte fremviste eplekjekke holdninger om en rundtur på de pubene som taxisjåførene hadde advart mot.
Timene frem mot kamp ble tilbrakt på en trygg og rolig pub, med mat, biljard og øl. (Laverty's, ref. Pubguiden. Hommen får gratis Irish Stew av en usedvanlig stygg kar med vorteutslett i hele fleisen)

Linfield - Drogheda var en fantastisk kamp. Ikke på grunn av fotballen, som kanskje kan sammenliknes med norsk 1. divisjon, men på grunn av stemningen i de to supportergruppene. Herlige kamprop som "...irish league and we're having a laugh…" og "San Marino" med mye mer viste at kreativiteten til Store Stå i Bergen kanskje ikke er den beste når alt kommer til alt???

Kampen var slutt og vi skulle hjem... Drogheda vant 1 - 0. Vi gikk gjennom en piggtrådbekledd vei... Vi rundet hjørnet og gikk oppover i retning sentrum... Vi blir passert av tre innfødte som jeg husker så litt skumle ut... Vi kom til et veikryss der noen spurte om det var trygt gå igjennom en vei for raskere å komme på hotellet... Politimannen bare flirer og sier at her var alt trygt.... To minutter etter ser jeg at Kjetil rygger... Jeg tenker at han har dultet borti noen... Plutselig kommer en litt lubben mann løpende mot MEG???.............

Den siste timen i daghavendedøgnet er alt svart. Slått ned i en mørk bakgate i Belfast. Utsatt for den blindeste volden du kan tenke deg. Våkner etterhvert på sykehuset med en stor kul i venstre tinning, splittet leppe og knekt kragebein. Dagen som startet med 29 euro-frokost og nypussede sko endte på sykehus der jeg ble scanna, sydd og plastra. Fra himmel til helvete. Fra Dublin til Belfast. Fra mykpornobilde på senga på The Clarence til sykehusseng med bekymra besøkende.

Vil i denne anledning takke alle som var med på turen. Når jeg lå å skalv på sykehuset etter overfallet var jeg innstilt på å dra hjem. Etterhvert bestemte jeg meg for å prøve å bli med videre. Dere tok hensyn til at dere nå hadde med en handikappet på tur samtidig som dere ikke sluttet å ha det gøy. Hvis jeg hadde følt at jeg var en begrensing for reisefølget tror jeg det hadde vært vanskeligere å takle dagene etter overfallet i Belfast. Takk til dere alle. Ikke bare Jannike som prøvde å beskytte meg eller Jan "Florence N." som gav meg painkillers og antibiotika eller dere som satt rundt sykesenga. Takk til hele laget som gjorde det mulig for meg å fortsette turen. En fantastisk tur med en fantastisk gjeng som tilfeldigvis var innom en ikke så fantastisk by!

Mvh.
Rossi





Sinn Fein HK

Jannicke og bursdagsbarnnet Paddy (73)

Nakenbading i Irskesjøen, Langfredag 2006

Badenymfer

Dag 6, Nord- Irland, ref. Jan

En lang dags ferd mot Grehound i Dungannon

NB- referatet er skrevet på skuta til Jan, som arbeider på maskiner uten æ,ø og å.


Etter utilboerlig press fra manager en om aa sende referat fra turen har jeg nettopp klart aa raskt oppsummere mine 24 timer som daghavende.
Faktafeil kan forekomme, hele turen fortoner seg som en groet, naa i ettertid (en deilig porsjon groet, selvfoelgelig).
Har vaert litt av et mas fra gaffer, men vanskelig aa ignorere mannen som skal velge venstreback i de kommende hoestkampene (jeg er tilbake i bergen 29.juli, brann-ffk 30 juli!).

Onsdag 12 april, Belfast:ved midnatt sendte daghavende Rossi fakkelen videre til undertegnede, paa slaget 12.
Dessverre befant vi oss paa legevakten paa Victoria Hospital, etter at Rossi som kjent ble slaatt ned noen timer tidligere.
(Med daghavende satt ut av spill gikk det foroevrig bare sekunder foer gruppen var spredd utover byen, noe som igjen bekrefter viktigheten av aa ha en "operational" daghavende paa turer av denne art).
Mens Rossi i pillerus forsoekte aa finne ut av hva slags historiske og sosiale forhold i Belfast som kunne forklare at en mosse-kraake skulle faa juling, travet Gaffer, Askeland og daghavende hvileloest rundt i sykehuskorridorene, Sandnes paa jakt etter en vending machine med crisps, Askeland paa jakt etter sykesoestrenes oppholdsrom, for aa finne den blonde engelen (nesten uten tenner) som innimellom kom og koste og smaapratet med Rossi.resten av gruppen hadde omsider faatt samlet seg paa en pub ved hostelet.

Paa programmet for onsdagen sto Northern Ireland in a Nutshell Tour, med innleid sjaafoer og minibuss hele dagen.
Paa formiddagen ble vi ble kjoert rundt i Belfast for aa se paa saakalte murals (veggmalerier), baade i de protestantiske og katolske delene av byen. Mye forherligelse av vold og voldelige personer,men ogsaa endel fredsduer og blomster, muligens malt paa i siste liten av turistmyndighetene for aa roe nervene til Rossi, som faktisk allerede var tilbake i folden som en vanlig turdeltaker. Mange gater hadde britiske eller irske flag hver 10. meter, slik at vi aldri var i tvil om vi befant oss i katolsk eller protestantisk omraade. Lonsdale klaer var foroevrig helt klart paa moten blant protestantiske unge menn.Vi fikk ogsaa se Gerry Adams paa vei til arbeid ved partikontorene til Sinn Fein.
Saa skulle Rossi paa rutinesjekk paa Victoria Hospital, mens resten av gruppen rigget seg til paa puben rett over veien. Ventetiden ble lang, men med snooker,guiness paa kranene og bursdagsselskapet til en lokal gamling inne i samme pub var det moro allikevel. Klikk for å se Pubguiden: The Oak, pub nr 50! Paddy fylte 73 år, og fikk kyss på kinnet av Jannicke.
Godt utpaa ettermiddagen kom vi oss endelig ut av bykjernen. Daghavende var ikke interessert i aa fire paa ambisjonene om aa faa oppleve HELE nord-irland, inkludert greyhound-loep live i Dungannon klokka 20:00, dermed ble det et slags rebusloep-race i minibuss
over hele landet.E tter at sjaafoeren hadde opplevd en politisk interessert, litt forsiktig og engstelig gruppe paa formiddagsetappen, bestemte han seg for aa aapne portene til helvete (for egen del) ved aa tillate alkoholkonsum i bussen paa ettermiddagen. Etpar timer senere maatte han
a)hoere paa et skred av tomgods bak seg, hver gang han bremset ned litt,
b)puste i en eim av oppkast og guiness inne i bilen
c)se nakne og fulle mennesker i firsprang over nordirlands fineste strand
d)glatte over urinering i blomsterbedene paa en fasjonabel, landsens golfklubb,
e)balansere daghavendes ufravikelige krav om ETA Dungannon Greyhoundbane 20:00, med utallige forespoersler om tissepauser.


Litt over ni paa kvelden ankom vi Dungannon, maaa si at jeg gledet meg enormt til aa faa se bikkjene loepe i flomlys, til aa lure en av ladsen inn paa indre bane for aa ta bilder (og oppleve en Hjallis 1952-skandale, denne gang med rasende hunder blendet av blitslampen), til aa faa se exeterlads som svetter for aa faa levert inn kupongen i tide(mens pensjonistene rutinert venter til ETTER at "the hare is running" med aa levere inn kupongen, for aa studere hundenes oppfoersel inne i baasene foerst), til aa faa hoere de siste ryktene om en av hundene til Vinnie Jones(som ble tatt i doping bare dager tidligere, etter aa ha vunnet Irish Cup og titusenvis av pound sterling)
Kort sagt faa oppleve the Money, the Stars and the Glamour of Wednesday Night Greyhound Racing in Northern Ireland.
Dessverre baserte mine forventinger seg paa informasjon funnet paa en internettside, med 121 besoekende, sist oppdatert 14 september 2002.
Noen hadde revet greyhoundbanen og bygd et kjoepesenter istedenfor. For en verden vi lever i, droemmenes teater i Dungannon erstattet med et kjoepesenter med McDonalds. Vi trøstespiste hamburgere og pommfri der istedenfor aa se greyhoundloep.Saa kjoerte vi motorveien inn til Belfast, hadde ruget paa a nice piece of infotainment hele dagen
(for dem som fortsatt skulle vaere interesserte: en del av denne motorveistrekningen er merkelig lang og rett, fordi den skulle brukes som landingsplass for amerikanske fly ved et evt krigsutbrudd USA-Sovjet), men med daghavende-hatten fortsatt paa var jeg for rystet til aa ta mikrofonen i bussen.Sjaafoeren kjoerte oss inn til byen og slapp oss av, onsdag 12. april var over.

mvh
jan



Øy kompis, få ut sugerøret av drinken din.

Kenneth med en hånd opp av graven på bussen Stranrear - Ayr

Dag 7, Edinburgh, ref. Håvard

Atter ein dag på reisefot…

Dei fleste tok tidleg kveld, medan Jan, Kjetil og Kris vandra ut i Belfasts gater på leit etter åpne vasshol. I følge dei sjølv, var det ikkje noko problem å finne dette. Kvaliteten var truleg ikkje den aller største…
Etter mykje fram og tilbake med låsesmedar og andre ”diverse” tilsette ved hostellet, kom alle seg til slutt inn på romma sine og i seng.

Neste morgon var alle ved ekstremt godt mot. Tanken på å forlate den voldelige byen nord på den irske øya var nok hovudårsaken til dette. I ein kombinasjon av autoriserte og uautoriserte taxiar klarte vi å komme oss til havna for avreise til Skottland. Friskt i minne var ferjetransporten frå Liverpool til Dublin. Forberedt på det verste, gikk ventinga med på å lesa om drap og vold i lokalavisene, samt fussball. Frykta viste seg å vera totalt ugrunna. Det kommande transportmiddelet viste seg å vera i beste dans(k)ebåt stil. Og ikkje minst, så var det mange ulike pubbar om bord.

Overfarten gikk svært raskt med nesten fleire alkoholeinheiter enn Viggo rundar… Båtferda slutta med lett ”bøtting” av vodka redbull i baren til familie avdelinga. Eit herrleg syn.

Vel inne på land kom dagens første nedtur. Ein feststemt gjeng vart anvist til ein buss full av småbarnsfamiliar og gamle damer. Etter å ha gleda seg lenge til Viggotog frå Stranrear på skottlands vestkyst og like over til Edinburgh, var dette ein ufortjent smell i trynet. Enkelte klarte likevel å utnytte denne ferda godt… Kentona lokka lett med fersk tyrkar frå duty free på Flesand. Nabo og svirebror bedre kjent som Heggbostadekspressen lot seg ikkje be fleire ganger. Kun kort tid etter avgang fekk vi sett kor forskjellig effekt denne svarte væska har på folk. I setet sat ein stk lang og skalla bergensar å sov. Ved hans side sat ein propell av ein skikkelse. Det var ikkje stilt eit sekkund . Mykje sang med til tider svært mørke tekstar skapte ikkje akkurat nokon lun stemning hos dei innfødte…

Eit raskt pils stopp i Ayr medførte at vi nesten mista toget vidare til Glasgow. Ny runde med Viggo men framleis lite pils. Kva har skjedd med trolley service… Etter ein heseblesande marsj frå stasjon til stasjon i Glasgow, var det berre rett og rimeleg med ein ny pils stopp. Det vart også konsumert whiskey og gin & tonic.

ENDELEG FRAMME!!!

Ein fantastisk taxitur i beste taxi ånd (250m) var siste hinder før ankomst hotellet. Tidlegare på dagen vart det gjennomført ein særedeles spennande romtrekning. Enkelte vil kanskje omtale resultatet som katastrofalt. Håvard, Kristoffer og Jan. Needless to say, men det gjekk kun kort tid før stemninga var i taket.

Kun kort tid etter ankomst var det ut for å møte Kjetils venninne Kristin og hennas lokale venninner. So langt denne dagen, så hadde vi registret 6 eller 7 pubbar, og det såg ikkje ut til at det skulle enda der…

Etter ein kort pit stop på denne pubben var alle klare for noko å bite i. Daghavandes ønske om å berre glefse i seg noko enkelt, var til dei grader overhøyrt. Kristin drog ”turistane” med til ein ”ekte” skotsk restaurant (Clever Dicks!) der vi skulle legge grunnlaget for det skotske nattelivet…

Dristige lads kasta seg rett over Haggis, mens andre var litt meir forsiktige i matvegen. Det var absolutt ingen tvil om kven som markerte seg mest under middagen. Heggbostad ekspressen var tidleg i gang med sin interessante forespørsel… Rimelig sikker på at han hadde bestilt biff fekk ikkje kelnerane fred før dei kunne love at den skulle vera well done… Ypperleg med tanke på at han bestilte pai.
I løpet av middagen var det sterkt behov om røyking og toalett besøk. Heggbostad ekspressen takla ikkje heilt dei vanskelige valga. Opp til fleire ganger vart han bortvist frå kjellaren etter å ha bruk gangen utanfor doen som røykeplass (skottane har som oss røykeforbud inne). Dessverre eller heldigvis parkerte Heggbostadekspressen like etter middagen.

Resten av gjengen traska vidare for å møte fleire av Kristins lokale venner. Det var eit anna veldig interessant møte i vente også.

På første pub gjekk alt som vanleg. Jan var høgt og lågt, Kris gikk berre rundt å gliste og D’Askeland var sjølvsagt godt i gang med sjekkinga. Det var då det plutselig skjedde. Som i eit program med Tore på sporet var det to personar som tydlegvis var skilt ved fødselen. Gaffer Sandnes møtte sin ukjente bord. Likeheiten var så ekstrem at det rett og slett ikkje var muleg å sjå forskjellen. Når dei i tillegg klarte å stille i meir eller mindre identiske antrekk, var tvilen liten om at dette var tvillingar.

Etter nokre fleire pub stopp kunne endeleg stafettpinnen kastast vidare til Kjetil. Eit langt og innholdsrikt døgn var endelig komme til ende. No kunne fokuset nok ein gang kun dreie seg om å få i seg nok brennevin  Kvelden vart avslutta med følgande innkommande sms: Wankers! Løs kanon i gatene. Lokasjon ASAP…



Byorginalen Otto nyter en Ottard.

Beste toalett på turen, i en gammel kirke i Exeter- nå pub.

Dag 8, Edinburgh & Exeter, ref. Kjetil

Ottar tar nytt grep

Underteikna tok over ansvaret som daghavande på stigande rus i Edinburgh. Tidlegare på kvelden hadde me møtt Kristin W som har budd seks år i byen tidlegare, og derfor fungerte som lokal pubguide. Praktisk nok hadde ho og med seg 3-5 single venninner som ho hadde gira opp med at "The fifteen Norwegians are coming". Jentene møtte opp med roser i kinn, men vart litt skuffa over mangel på lusekofte, men dette vart kompensert med manerer fleire hakk betre enn forventa. Dette seier vel mest om forventningane.

Kveldens høgdepunkt (er usikker på om det var før midnatt dog) var utan tvil då ein samla gjeng slabbedaskar oppdaga Gaffer sin dobbeltgjengar. Med samme lett tilbakelente mine, med pint i handa og med samme lyseblå genseren (kjøpt på salg?) sto denne krabaten og slo om seg med vitsar. Det heile var kort fortalt stor stas for alle så nær som to. Bilde vart teke og det viste seg at han skulle til Oslo om nokre veker - "Im getting laid" var Gaffer sin kommentar. Det skulle vere doktogradmateriale for ein psykolog her.

Kl 2400 var gruppa ellers prega av at The Homminator hadde homminert seg sjølv med ein uheldig kombinasjon av tyrkisk pepper, iskasting og uforståelige vitsar tidlegare på kvelden. Nok om det. Det var videre videre frå pub til pub.

Det var ikkje alltid lett å sleppe inn.. Kaptein Krok og førstestyrmann Snubelfot fekk problem etter å ha tatt i overkant mange støttetrinn opp trappa til ei av dei mange kroene. Vaktene tenkte vel sitt, men måtte gi seg då dei skjønte at dei her hadde med ekstrem gode kundar å gjere.

På puben i kjellaren som eg ikkje hugsar namnet på traff me jammen meg ein skitten Linfield-supporter (busett i Edinburgh og part-time heroinist. Kristin W kjente han frå tidlegare). Jan Fortalte han si hjartans meining om Linfield, før han trakk seg tilbake til sine primærbehov og overlot ordet til Bolton. Den skitne nord-irske bastarden lot hyseblikket kvile på Bolton mens det sakte men sikkert demra i heroinknollen hans at Bolton ikkje ville finne seg i kva som helst på ein kveld som dette. Jan var på dette tidspunktet oppslukt og happy as Larry på andre sida av baren. Daghavande si skingrande røyst proklamerte 1 minutes!

Så kom skjebnetimen etter stengetid. Nokre falt av undervegs, men dukka seinare opp igjen med eit lurt smil. Men ville desse skotske snellene prøve ein smakebit av Norge? Lenge såg det lyst ut, men neeeeeeida. Edinburgh er ingen havneby, og manglar tradisjon for å ta vare på sjømenn, truleg hadde Otto fått forpurra sine sjansar av eit noko frynsete rykte.. og sjølvaste D`Askeland måtte tusle heimatt med uforetta sak. No skal det seiast at det har kome sterke signal om at D`Askelands utkåra i den seinare tid har angra seg for å ha takka nei til hans gunst, så det ligg vel an til ein ny tur til Edinburgh?

Etter ei natt på Travellodge var det å betale 50 friske £ for å lagre bagasjen, og så ein tur opp The Royal Mile. Pubfrokost og shopping vart kombinert på ein elegant måte, og i enden av gata var sjølvaste Borga, skottlands fremste turistattraksjon, og rett nedanfor var neste pub. Etter kvart vart det eit rørete gjensyn med jentene frå dagen før. A kiss on the cheek vart utveksla og me var på veg til flyplassen.

Flyturen heim til Exeter gikk utan dramatikk i det heile, og til overmål fekk me drosje frå flyplassen. På hostellet fekk me nøklar (..) til eit timannsrom, og jammen dukka ikkje ein trøtt, men egenrådig, Bjolsen opp i ei irrgrønn t-skjorte og proklamerte at han ikkje var eit fullverdig medlem av turgruppa og såleis ikkje hadde tenkt å underkaste seg eit regime som bøtela brudd på kleskoden. I tillegg møtte me og den godeste Vidardo, medan Finn måtte melde pass (...).

Gruppa reiste (stykkevis og delt) til Ships Inn der ei lokal berte i bunny-kostyme fekk det meste av merksemda. Så var det 1 minutes og vidare til Time-eitelleranna. Eit festlig etablissement der brennevinet fekk bein å bu i. Kl 2400 kunne ein glad, men oppstemt, daghavande levere stafettpinnen vidare til Captn Birkeland.

Red. Anm; til ære for de som tok en tidlig kveld: Noen karer har tatt kvelden på 10 mannsrommet, men blir forstyrret av en lystig Gaffer som er faderlig øltørst, men må lade mobilen for å finne de andre. Etter åndenød over at potetene til Rossi stikker ut av dyna- vi snakker 10 lubne småpoteter, et herlig lystig syn!- ringes det til Kjetil. ”CHEERIO STREET!?! Aldri hørt om, men jeg kommer” ”Cheerio Street, på hjørnet av St. Mary Arse Street?!?!. Mystisk. Jeg kommer!” Knegging registreres fra senga til Hommen, og undertegnede kan fornøyd traske ut i gata på jakt etter to fiktive og selvkomponerte gater.




Kristoffer på Big Bank

Norwegian Grecians

Potetene til Rossi

Dag 9, Exeter, ref. Øystein

Påskeaften (Sabbatum Sanctum), dagen før påskedag, ble opprinnelig markert som en stille dag preget av faste og meditasjon…


Timepice kl. 23.59.35:
Kjetil kommer høflig nok bort og markerer skiftet med et kraftig håndtrykk og med ønske om en suksessrik tid. Guttene er på gulvet og svinger seg etter
Arctic Monkey’s I bet you look good on the dancefloor og jeg smiler lett for meg selv.
De første gjøremålene om å la alle ha det bra, går av seg selv.

Lørdagsmorgen ble DGH vekket av en lett bekymret Kenneth som ikke kunne forstå hvordan jeg kunne sove i alt det bråket som var på rommet. Kampdagen hadde startet med den vanlige fnisingen over trivialiteter på rommet og alle var lysten på å komme seg av gårde til pub. Imperial ble nevnt, Black Horse ble nevnt, og uvasket og luktende forsvant en etter en ut av rommet, i halen på lederen… Hvor er Sandnes? Har noen sett Kris? Hvor gikk alle sammen? Har de kommet langt av gårde?

Jeg duppet fint bort i drømmeland igjen og ble ikke vekket før timer senere av en lettere bekymret Jannicke som lurte på hvordan alt sto til. Kebab og Guinness hadde gjort en kjemisk kobling i magen min i løpet av turen, noe som medførte febertokter og hyppige tolalettbesøk.

Etter en kald dusj og to Imodium, seilte jeg og Jannicke skuten inn til kai på Black Horse. Der møtte vi for første gang Jenny og Sigurd, som etter hvert skulle vise seg å være et svært hyggelig bekjentskap. Våre engelske venner var selvsagt til stede og stemningen var god før kamp. Nok en gang ble opplevelsen i Belfast diskutert og forklart, for tilstadighet kom det folk bort som lurte på hva som hadde skjedd. Og alle var lysten på å vise at skoleengelsken satt og forklarte villig bort.

Kampen mot Dag & Red ble en enkel affære, seier 3-1 til City. Høydepunktet derimot, var da vi ble geleidet ut på banen i pausen for å motta hyllest og signert Exeterdrakt, overrekt av helten over alle helter, Steve Flack. Hva speaker sa som gjorde at vi fikk stående applaus da vi stod der, fikk vi ikke tak i før vi kom hjem og så den overlegne Oscar-favoritten filmen ”Zyder Jug” (for de uinnvidde så kan det nevnes at en kar filmet hele kampen mellom Exeter og Dag & Red med pauseunderholdningen samt kampen dagen etter mellom Exiles og Exeter BIL og sendt det over til oss på dvd) Her er artikkelen som sto på trykk om oss i kamprogrammet

Etter kamp var det den vanlige turen innom supporterbutikken og ølkranen i den tilhørende puben. Pundene fikk raske bein å gå på og alle koste seg.

Men det var da ”nedturen” min som DGH begynte…
Jeg starter med å referere noen av punktene for ansvarsområdene til DGH: (Kilde: Kristoffers utallige e-poster)

1. Daghavende har fullmakt til å ta avgjørelser og veivalg på vegne av gruppen
2. Daghavende kan med god samvittighet benytte denne tiden (24 timer) til å ta en og annen avgjørelse, uten å bli uglesett.
3. Det trenger ikke engang være en god avgjørelse, det viktigste er at NOE blir gjort
4. Hovedpoenget med Daghavende er å ha en person, som i kraft av stillingen som Daghavende, har "siste ordet", og myndighet til å ta beslutninger på vegne av hele gruppen


Alle var selvsagt klar for å komme seg på nye puber og som daghavende var det min plikt å geleide alle trygt gjennom Exeters mange vannhull. Stedet som ble valgt var Imperial. Men etter å ha fulgt daghavende i tykt og tynt under hele turen, var det mange som ikke giddet å høre på hva som ble sagt av DGH og lot ettermiddagen og kvelden seile sin egen sjø. Der hvor ledergåsen går(i dette tilfellet var det IKKE daghavende), der gikk resten også… Kanskje skulle jeg skreket høyere og vært mer galen, men ut fra en totalvurdering var det nytteløst.

I frustrasjon og lett sinne, gikk undertegnede, Kjetil, Rossi og Jannicke til det opprinnelige bestemmelsesstedet Imperial og hadde en flott kveldsstund. Timer senere og etter mange hissige sms’er kom følget etter. Unnskyldninger som ”vi skulle bare…” og ”vi fulgte bare etter…” kom rekende på en fjøl, uten å gjøre inntrykk på DGH. Jannicke mistet nesten besinnelsen og krevde at alle som en måtte hoste opp et pund i dårskap, noe som ikke ble godt mottatt, utrolig nok når det var DGH som forlangte det!

Etter litt klabb og babb, ble endelig følget enig om at de skulle følge DGH og turen gikk videre. Jenny og Sigurd var her en uvurderlig viktig informasjonskilde, og på turen mot gode gamle Warehouse, ble flere puber sikret i pubguiden.

Nedtur nr. to for kvelden kom da vi havnet i området rundt Warehouse og oppdaget at alt var stengt og at det eneste vannhullet som var åpent var Warehouse selv. Noen tuslet hjem for å sove, andre for å finne frem finskjorten og pub til pub skoene, og noen dro frem 10 punds seddelen og forsvant inn for å rocke litt. Men i en alder av 34 år pluss/minus, gikk det raskt opp for oss at Warehouse nok hadde reist fra oss og blitt et Exodus i miniatyr. (Exodus er et teenagepreget discosted i Bergen by).
Noen øl ble konsumert og kl. 23.59.50 rakte jeg frem den høyre labben til Vidar og ønsket han lykke til videre i jobben som DGH.

Øystein

Red. Anm: En viss missnøye fra Daghavende dag 9 vedr. formell vs uformell autoritet noen kveldstimer i Exeter er faktisk den største interne dramatikken som oppsto på turen. Det er en prestasjon vi kan være stolte av. 12 mann med 12 dagers hektisk reisevirksomhet i vekselsvis pubrus og bakrus kan lett føre til intern grynting. Dette ble totalt unngått på denne turen. Fin kjemi! Bra jobbet!



Exeter Exiles og Exeter Bergen. Fotballbrødre. NB! Merk lua til Darren! Og hvilken norsk profil sitter på ramma når bildet blir tatt?

Frode, Kris og hjernen til Rossi!

The Old Firehouse

Dag 10, Exeter, ref. Vidar

Kamp på Cat & Fiddle, Exeter Exiles - Exeter Bergen

Dagen startet i sniletempo etter at reisefølget, til tross for at reiseleder Kristoffer hadde manet til moderasjon, hadde hatt en knallhard kveld og natt på byen dagen i forveien. Dagen skulle by på flere høydepunkter, med blant annet kamp mot Exeter (London) og rundtur i Topsham.

Kampen mot Exeter Exiles, spilt på treningsbanen til Exeter City FC, var for så vidt helt grei for Exeter (Bergen) sin del, men bar preg av spillere som ikke hadde drukket annet enn øl og cider den siste uka, og vel så det. Kampen endte 2-2 etter at særlig Bengt, gang på gang, forsømte seg i målgården. Enkelte av prestasjonene hadde nok høstet stående ovasjoner i ”ViVil lekene”, men var ikke særlig populære i spillergruppa. Exeter (Bergen) sine mål besørget Øystein (heading etter corner) og reiseleder Kristoffer (lobb over keeper). Onde tunger ville ha det til at Kristoffer var offside, noe kampvideoen verken kan bekrefte eller avkrefte.

Det var nok likevel straffekonkurransen som skapte mest frustrasjon. Etter at de aller fleste hadde gjort jobben som straffeeksekutører, måtte det være en reiseleder, med hang til baconfrokost, som måtte sende Exeter Bergen inn i den store sportslige bølgedal og frustrasjon. Reiselederen som var høyt oppe etter at kameramannen hadde filmet en utilsiktet tunnel på en av motstanderne og hadde scoret mål i kampen, klarte kunststykket, som han selv beskrev det som i ettertid, å spille en lompe uten mål og mening i legghøyde på keeperen. Keeperen kunne faktisk med letthet ha holdt pasningen i fast grep, så tafatt var den. Exeter Bergen tapte tvekampen og spillerne gikk slukøret av banen.

Etter kampen bar turen til Topsham, en lite sted klippet ut av en Postman Pat film, med Pat som en alkoholisert pensjonist vel og merke. Oppdraget var Topsham ten, ti puber med lompesparks avstand mellom seg. Et herlig område. Den største og viktigste jobben for daghavende var nok å sørge for at reisefølget fikk mat etter en utmattende kamp kort tid i forveien. Med god hjelp av Neil, som for øvrig storkoste seg i rollen som sufflør, endte vi på Kaptan's Indian Cuisine. Der ble gruppa rundlurt av en tilsynelatende ærlig indisk innehaver og matbudsjettet sank umiddelbart til et historisk bunnivå for resten av turen. Gruppa var for øvrig godt fornøyde og gikk lettlurte videre til neste pub. Totalt rundet vi vel omtrent halvparten av pubene før Kenneth, med pubboka i hånd, tok grep og sikret reisefølget en bonuspub i distriktet.

Tiden rant ut og gruppa toget syngende tilbake til Exeter. Turen bar, via noen omveier, rett på en ganske så bra hotellpub. Stemningen i puben ble tatt godt vare på av et band med en snittalder rundt 70 år, med slagere som ” You'll never walk alone” og" Black Night". Rett etter at klokken hadde rundet 12, var Kenneth godt i gang med å fylle en søppelsekk med drikkevarer til nachspielet som vi skulle ha hos våre norske venner i Exeter. Kl 12 blank tok en motivert Kenneth over daghavenderollen….

Mvh, De Herr Kjære Daghavende, Vidar



Vokalisten på pub nr 100

Kenneth, Neil og Øystein

Dag 11, Exeter - Nailsworth - London, ref. Kenneth

Bortekamp med Exeter, avskjed med Steve Flack

Staffettpinnen ble overtatt akkurat i tide til å få gleden av å være medarrangør til nachspielet hos Jenny og Sigurd. Da våre to fastboende norsktalende nye venner hadde satt depositumet sitt i fare ved å invitere det på denne tid slitne reisefølge på efterfest i sitt lokale rede, fant et klokt hode ut at vi av ren høflighet burde ta med egne drikkevarer. Forslaget var godt, bare synd at det var Daghavende som måtte organisere. Hadde ikke før notert ned pub nr 100 i guiden før jeg sto med en svært lang handleliste i pub nr.100(Great Western) med 11 personlige ønskelister fra baren. Omtrent som julaften, bare at det var påske. Betjeningen var imidlertid meget hjelpsom, og hjalp til med å hente de eksklusive ønskene ut fra kjøleskapet og opp i minibaren (bossekken) til en anstendig overpris. Så var det off, til J & S sitt sentralt plasserte krypinn.
Man får vel bare takke vertskapet umiddelbart for gjestfriheten. Til tross for vi bokstavelig talt hadde litt med i sekken, var de også så elskverdig å by fram litt av sitt eget flaskefor. Sterkt berusete englandsfarere ble også rørt til tårer over Howie sine kunstner ved klaveret. Her lokket han frem to gamle svenske slagere som gikk igjen og igjen kvelden gjennom, gjerne frekt kombinert. Minnet har forlatt meg når det gjelder titler, det er så vanskelig å huske med tårer i øynene. Andre høydare var opplevelsen: ”Exeter Norge samla mannskor” dra listetopperene; Roger Pyne, HATE argyle., tidvis iblandet vakker steving fra Jenny. Jenny dro også et solostev, som gjorde menn til gutter. Vakkert!
Så som når alt er på sitt beste, time to go. Påfølgende dag var viktig: Herberge skulle forlates, tog skulle rekkes, kamper skulle vinnes. Og det burde gå knirkefritt. Dermed takker vi aller hjerteligst for oss, og gjorde oss klar til nok en natt med for lite søvn.

Utsjekk fra herberge gikk så og si uten større problemer. Det ryktes at det dukket nøkler opp i ukene etter hjemkomst Norge, men vi slapp i hvert fall ut. Toget nådde vi og, frokosten besto i pølse og/eller baguette, skylt ned med kald juice. Så møtte vi Neil, og undertegnede slapp pulsen ned i trygg forvissning om at logistikk, reiserute og plan var i de aller beste hender.

Vi skulle til Naiaworth for å se Forest Green – Exeter. Turen var innviklet, siden den besto av togbytte og en solid taxitur opp til et sted ingen kunne mistenke en fotballarena for holde til, men det gjorde det, og Neil styrte troppene med blåtann og sikker hånd.

Vi var tidlig ute, fikk stablet all bagasjen vår på det gamle kjøkkenet i klubbhuset før vi satt nesen i baren. Kampen måtte vinnes for at City skulle fortsatt ha teoretisk sjanse til Play-off, Flacky inn på topp fra start, alt lå til rette for en trivelig bortekamp.

Man kan si mye om dårlige fotballkamper og det aller meste vil nok passe på denne. Kampen er uten tvil den dårligste jeg noensinne har betalt for å se. Forest Green vs Exeter City burde aldri gått inn i historien, simpelthen fordi den ikke er verdig. Høydepunktene i første omgang er som følger:

3 min. Øystein sier: ”eg tror det er en dame som dømmer”
5 min. Eg finner ut det er en dame som dømmer.

Og 2. omgang
57 min. Øystein sier ”nå er det ikke kø på dassen lenger”
58 min. Eg finner ut det ikke er kø på dassen lenger.

Forest Green 0 Exeter City 0, play-off definitivt bye bye.

Red. Anm: Dette var også norsk farvel med Steve Flack i offisiell kamp for Exeter. 57 minutter med hard, men fånyttes kjemping. Takk for alt Flackie!!!

Slukøret gikk veien ned igjen til toget, denne gang retning London. Omtrent på denne tiden var det eg kom på at det lå en halv gin i sekken, (Når den var tom fant vel referenten også litt konjakk også…? Red. anm) så ting begynner å gli herfra.
Noe er i hvert fall limt til pannebrasken:
Trivelig farvel med Neil på godpuben i London.
Vi kom fram til hotellet ved Stanstead, med under/overtegnede i førersetet
Sandnes knuste en helt full pint med Guinness, og fikk på en eller annen måte ny av betjeningen.

Så var det to til hatten fra daghavende dag 11,
Kentona

Red. Anm: Her er det på sin plass å nøste opp i Daghavendes begelsesmønster fra ginflaska fikk bein å gå på, til Daghavende lå i fosterstilling på Hilton på Stansted. Askeladden fikk først British Rail til å revurdere hele konseptet med stillesoner på toget, etter en lang (og særs høylydt) sesjon der han prøvde å lese en vits (!), stadig avbrutt av egne latterbrøl. Timer senere, på toget til Stansted, og et ytterst pinlig møte med den kvinnelige fargede konduktøren (50+), der Kenneth høylydt bl.a bidar i konversasjonen med følgende:

Konduktøren: ”Tickets please”
Kenneth: ”When do you get off work?”
Konduktør: …
Kenneth: ”Where do you live?”
Konduktør: ….
Kenneth: ”Maybe we can ..hehe…you know…hehe”
Konduktøren: …
Kenneth:...
På dette tidspunktet snakker vi mer enn trykket stemming i kupeen!
Og videre:
Kenneth: ”Do you often get scared when two trains meet”
Konduktøren takker hastig for seg, (er nå førtidspensjonert) og inn på scenen kommer et tysk par som drister seg til å snakke sammen, noe som får Kenneth til p gni seg i hendene og utbryte
"Ah, no zwei spanken strasse bitte!“

Det hele ender med at et spansk par tar bilder av turistatraksjonen Kenneth.



Forest Green - Exeter. Farvel Flackie!

Dag 12, på hjemvei, ref. Jannicke

Hjemtur er nedtur

Vi traver hvileløse rundt på Stansted og er lost, med en daghavende som har knertet nedpå 1/2 flaske rein gin på tog og metro. Han er om mulig enda mer lost enn alle oss andre til sammen. Ladsene klager på slitne fotballbein og romling i mager. Jeg takker Amstel for at klokken endelig passerer 00 og tenker: Min tur! "Hver mann for seg selv" roper jeg, og tar ansvar for å finne bussen som skal ta oss til Stansted Hilton Hotell. Man vil da som daghavende prøve å rekke baren før den stenger! Howie the Duck er lite fornøyd med min prioritering og han får med seg et par andre lads for å lete opp McD.
(Når ble det så viktig å få i seg mat på turen?)

Vel fremme på hotellet rekker man en kjapp dusj før baren og dens utvalg skal testes. Det er tross alt vår siste kveld på denne turen! Jeg entrer baren og der er Kenneth (full som en alke) Øystein (sliten som en dupp) Rossi (fornøyd med en Irish Coffe) og Kristoffer (med sitt lunefulle glis). Øl er sølt over hele bordplata og renner i en jevn strøm ned på gulvet. Kristoffer var visst uheldig(?)
Stemningen står ikke akkurat i taket. Folka i baren har fått det travelt med å stenge. En stakkars servitrise utfører et realt tørk over bordet, før hun uheldigvis lar det dryppe noen saftige dråper ned i Rossis lunkne Irish. Det resulterer i at han setter opp en furten mine og forlanger en ny. Alle vet jo at tiden virker lang når man venter på noe godt!

Omsider kommer det en ny Irish på bordet, og vi får beskjed om at baren er stengt. Var det pågrunn av oss at de stengte et kvarter før tiden?
Kenneth går umiddelbart i seng (det var nok det mest fornuftige han gjorde under hele turen) Kjetil og Frodo rystes langt inn i sjela når de endelig kommer og får høre at moroa er over for denne gang. Det bærer rett til køys for dem også. The Homminator slår seg ned, Rossi kryper under dyna og Øystein like så. T. H, Kristoffer og meg mimrer litt om det vi har opplevd på turen, og alle vil være den som holder ut lengst denne siste kvelden. Selv uten alkohol. TH gir opp etter en stund, meg og Kris vil begge være den som sitter igjen til slutt. Vi sitter faktisk lenge, men innser at alt har en ende. I alle fall for denne gang.

Så var det tid for returen, og den gidder jeg ikke å skrive om, for alle kom seg vel hjem?

Takk ladsene mine, for en herlig tur!
Spesiell takk til Kristoffer som orker å arrangere slike turer for oss gang på gang. Måtte du aldri finne på å slutte!


Daghavende dag 12, ufrivillig økonom og deres største supporter
Jannicke

Exeter City Bergen samlet rundt midstreken på St. James' Park, april 2006. Fra ventre: Sigurd, Rossi, Jan, Håvard, Vidar, Frode, Kristoffer, Kenneth, Bengt, Flackmaster, Kjetil, Øystein, Kim. I tillegg var Jannicke og Jenny med!

[Tilbake]