12 dager, 100 puber- den første oppsummeringen

Slitne deltakere sliter nok fortsatt med skyldfølelse over å bruke høyra når man drikker melk, mens man venter på turreferater, kampreferat og pubguiden.

En fryktelig hendelse i Belfast

Som en innledning er det på sin plass å omtale en hendelse som satte en skikkelig støkk i alle deltakerne. I Belfast ble Erik utsatt for helt totalt uprovosert vold, og slått i bakken. Resultatet ble ødelagt leppe, forslått ansikt og brudd på kravebeinet. Konsekvensen ble lange timer på sykehus og en reel fare for alvorlige skader.
I ettertid har det vist seg at Rossi har kommet seg bemerkelseverdig fort av de fysiske skadene, og i dag, en drøy uke etter hendelsen, er det bare noen skrammer i ansiktet og en arm i fatle som vitner om hva som skjedde. At det kunne gått langt verre trenger man ikke mye erfaring for å forstå, og det er bare å prise seg lykkelig for at lykken sto den kjekke bi når man først er så uheldig å være på feil plass til feil tid.
Opp gjennom årene har jeg og flere med meg sett mange voldsepisoder i forbindelse med fotball og uteliv generelt i Storbritannia, og flere har undret seg over at ikke vi har vært utsatt for slike hendelser selv. Når det først skulle skje, så var det kanskje den mest uskyldige av oss alle som fikk svi- og som indirekte muligens reddet flere andre fra en omgang juling.
Det er jo også en kjensgjerning at man er utsatt rent psykisk etter å ha vært voldsoffer, og at angsten kan sitte lenge i kroppen. Erik viste enorm psyke ved å velge å fortsette turen, og det er vel liten tvil om at det å sette seg rett på sykkelen igjen fram til nå har vært rett medisin for Rossi. Det er også med hans tillatelse at denne hendelsen omtales.

Det som skjedde var i korte trekk følgende: 10 nordmenn overvar semifinalen i den obskure Setana Cup mellom Linfield og Drogheda på Windsor Park i Belfast tirsdag 11. april. Vi sto og hutret og sang blant bortefansen, (" We're from Drogheda, and we're better than you!", " Irish league, and we're having a laugh!") og etter å ha feiret 1-0 seieren over protestantiske Linfield slo vi følge ut stadion, der resten av supporterne umiddelbart forsvant inn i busser, mens 10 nordmenn straks befant seg på utrygg grunn. Likevel er det så mye politi at vi føler oss rimelig trygge. Etter 5 min sluttet gange mot en pub vi hadde vært på før kampen, ser vi at det er en gruppe som står utenfor en taxistand. Det lukter bråk lang vei, og det at vi går som en samlet gruppe kan godt ha vært den utløsende faktoren. Men før vi får vurdert alternativer (var det noen?) er et par karer i gang. Førstemann prøver å skalle ned Kjetil, nestemann tar Rossi. Innen dette skjer er vi på flukt i alle retninger; Kenneth og Håvard braser rett gjennom og tilbringer den neste halvtimen på desperat jakt etter hostellet vi bor på, Kim og undertegnede løper for å finne politi, flere av oss raser ut i trafikken og det er totalt kaos; vi er i fiendeland de luxe. Oppe i alt dette tar Jannicke og Jan seg umiddelbart av Rossi, og i løpet av kort tid er politi og ambulanse på plass. Rossi blir kjørt til sykehus, vi andre blir transport i trygghet av armerte politibiler. Etter en lang natt på et sykehus noen grader mindre hjemmekoselig enn på Haukeland, kan vi ta med oss Rossi hjem, og som sagt; jeg tror vi var ekstremt heldige. Selv om dette er alvor langt utover alt annet vi holder på med, så kunne det gått langt verre. Med tid og stunder kan det bli en god historie, men det er verdt å merke seg at det må være godt for Rossi å se det ansvaret og den omtanken hans medreisende viste, både i løpet av den skjebnesvangre kvelden og natten, og ellers i løpet av resten av turen.

FORTSATT GOD BEDRING ROSSI!



Rossi i Dublin, dagen før det smalt. Merk frekke detaljer- egnet for zooming og bruk av lommelykt!

[Tilbake]