Da fruen tok med gubben i vesterled

eller «En Førstereisendes Besøk Med De Røde og Hvite»

Fruen har fulgt med på den lille klubben Exeter Citys resultater på og forviklinger utenfor banen siden litt etter midten på 90-tallet – helt siden den skjebnesvangre dagen hvor en kamerat fikk henne til å spille med Exeter i Championship Manager. Det utviklet seg med tiden videre med obligatorisk kjøp av drakt, skjerf og bøker, deltakelse i Prediction League (med vekslende hell, kanskje var hun for ofte for realistisk... eh, optimistisk).

Gubben smilte lett overbærende, men godtok likevel denne skjevheten hos fruen. Spesielt siden galskapen i en lang periode ikke tok form av mer enn litt skryt av resultater, noen ekstra bøker i bokhylla, svært så anonymt medlemskap i Ecscon og noen turer på Bohemen for å se laget på TV. «Å se en god kamp på en bra pub med en halvliter (gjerne cider) kan man jo godt bli med på», var den vanlige tanken hos gubben.

Ting endret seg sesongen 2003/04. Det begynte med at mailaddressen for GNet-listen måtte endres. Neil krevde en liten tilståelse av fruen på hvordan hun i alle dager hadde begynt å holde med ECFC. Etter litt mailveksling forstod han at fruen var for beskjeden til å ta mer aktiv kontakt med den lokale supporter-forening og gjorde de høye herrer oppmerksom på forholdet. Dermed ble det i alle fall litt kontakt med andre gale i samme situasjon. Men å dra på pilgrimsreise sammen med gærningene alene, det turde fruen ei og alle skrivelser om tur ble lagt pent til side. Inntil gubben etter en noen cider og øl for mye etter en kveld på Bohemen sa at han kanskje kunne bli med som psykisk støtte dersom det var lov for en hedning å reise med det fine selskap. Beklagligvis sa de ja. Heldigvis (ja, gubben hadde begynt å få kalde føtter) viste det seg at det ikke var mulig å ordne tilknytning til/fra fly i det forjettede land og ting gikk tilbake til normalt... hadde det ikke vært for at d'herrer i høyden maste og ordnet og fikset så det til slutt ville blitt flaut å si nei. Dermed ble paret nødt til å tigge om fri fra jobb og veksle pund.

Turen begynte med opplukning på Ryen av guru Vik i selskap med herr Vehrenfeldt. Den reisevante guru hadde instendig bedt om lett pakning, dvs. LETT pakning. Gubben og fruen tør derfor ikke annet enn å presse det de må ha inn i hver sin lille bag. I etterkant forstår de at det hele var et plott for at resten av selskapet skulle få plass til masse kofferter og annen bagasje! Likevel, turen frem til Garderomoen går greit. Det blir der tid for en øl eller to for alle unntatt sjåfør-guruen, og dessuten møte med sistemann fra nord. Lind og fruen diskuterer under tiden fremgang, bakslag og mer eller mindre vellykkede taktikker med EC i CM. Fly til Stansted (hvordan de kan kalle det for London?) der Vik må dra noen hvite røverhistorier overfor utleiefirmaet før de til slutt med skjelvende hender leverer ut bilnøkler. Deretter i rask takt til slottet i Windsor for overnatting (OK, i nærheten). Selskapet begynner å få litt panikk for at man skal miste siste servering på puben. Kanskje skal middagen ofres? Paret får nå første bekreftelse på guruens curry-fetish idet det første han gjør etter stopp er å løpe bort til nabohuset og skrike ekstatisk! Det er en indisk restaurant! Så vidt tid for å sjekke inn og slenge inn bagasjen før folk er på plass blandt indiske musikkvideor med en indisk øl foran seg, og det en veldig god sådann. Også god mat, selv om Vik ikke er fornøyd med sin vindaloo og sender den tilbake på kjøkkenet for mer styrke. Etterpå sees personalet vandre nervøst frem og tilbake ved bordet – antagligvis er de redde for alvorlig forbrenning på den uvørne gjest fra det kalde nord. Men alt går tilsynelatende bra – eller var det med å stikke avgårde alene til puben for å bestille drikke på forhånd bare en unnskyldning for å få drukket et par liter med kaldt vann på toalettet?

Siden de erfarne innstendig ber gubben og fruen om å være klar tidlig så man kan komme avgårde senest 9 ender det med at de blir sittende en lang stund ved inngangen og vente etter utsjekking... Men etterhvert kommer alle avgårde med herr Vik som sjåfør. Han ser ut til å ville ta igjen det tapte (eller om det er lukten av Devon som drar), for det går i nærmere 160 km/h, og gubben og fruen sitter stum i baksetet. Stumme er dog ikke Vik og Lind som vel ikke lar et minutt være stille. Mange fine minner, historier og belæringer fra tidligere turer og om lokale skikker blir de førstegangsreisende til del. Overskyet vær og duskregn ved stopp underveis – ok, været er i alle fall som paret hadde forestilt seg. MEN: hva skjer når man nærmer seg reisemålet? Solen har kommet frem og skyene forsvinner totalt for å bli borte resten av oppholdet. Fruen og gubben titter seg storøyd rundt omkring, og fruen føler at hun nærmer seg hellig mark.

Uvante som de er så ber gubben og fruen på sine knær om å få bli med de belevne ut etter innsjekking. Turen går til en liten kneipe i nærheten med navn The Imperial. Liten og liten: svær hage og stort og fint innendørs. Det blir tid til noen svært så nydelige engelske cider i solsteika utendørs, samt møte med tog-gjengen fra London og Bergen. Fruen får vel hilse på de fleste andre medlemmene i den gale supporter-foreningen fra hjemlandet. Gubben finner nå ut at teksten han har sett på en del glass i hjembyen som påstår «Pint to the rim» ikke er jug og klarer vel å helle ut omtrent halve innholdet i glassene på brettet. Men jammen er det ikke deilig likevel, det er begge enige om.

Det er så tid for reise med buss ut på landet for å bli knust i den sære og uforståelige sporten(?) cricket. Dessverre bryr ingen seg om å forklare for fruen og gubben akkurat hvor langt ut på landet det er og ingen av de tenker på do-tur før avgang. Bare minutter unna katastrofen stopper bussen endelig og minst 5 liter drikke vannes ut. Krampen sitter i i lang tid etterpå. Under bussturen går en svær, litt farlig utseende kar forbi, stopper opp og hilser så uten videre på fruen. Det viser seg å være Neil. Stusses litt først på hvordan han vet hvem hun er – men duh! Er nok hverken mange ukjente eller mange av det svake kjønn med på turen.

Det blir deretter mange fine timer i sola på gressmatta der ute. Billig øl og cider, gode kaker og scones, hyggelige folk og et norsk lag som viser seg å feie de innfødte av banen. Gubben har nistudert reglene og forklarer belærende det som skjer for fruen (sikkert bra at det bare var engelsktalende rundt ham så ingen kunne sette ham på plass). Uheldigvis eier de førstereisende null hvite klær og er dermed ekskludert fra egen deltakelse, men det er nok like greit. Uansett morro å se på.

Litt dårlig med tid så det blir ingen tid til skift på hotellet før fruens første møte med sitt Mecca: St. James's Park. En trivelig kveld med gamle fotballspillere ingen av oss har hørt om før, innfødte som lurer på hva i all verden som får noen der oppe i isødet til å holde med deres lokale lag, indisk curry som visstnok skal være av styrke madras (tvilsomt) samt andre taler. Det selges lodd og selv om hverken fruen eller gubben tror det er noen vits i å kjøpe ofrer man et pund. Og det utrolige skjer at førstepremien vinnes – dermed er det nå på hedersplass i stuen hjemme en signert Exeter-ball som til og med (sviger)mor beundrer. Det hører med til historien at de andre rundt bordet presset seg foran i loddkjøpet – men der kan de bare ha det så godt :-)

Stedet forlates først ved stengetid nærmere et – med de liberale åpningstidene i landet er det ikke mye vits i å gjøre annet enn å traske hjem etter en flott første dag. Dog ikke uten den obligatoriske kebaben på vei hjem fra byen. Følget mister på veien herr Lind, hvilken fryktes å være satt i jern etter syngende/skrålende å ha gått over gaten på rødt hvorpå han sparker ned en glassflaske – alt rett foran to engelske konstabler.

Lørdags morgen er bokstavelig talt morgen for gubben. Dagen i forveien har kommet for å hente sin betaling, og lar det dessverre gå utover gubbens hode. Etter at fruen hadde annonsert for alle og enhver at det var typisk gubben å rope på elgen var han fast bestemt på å ikke la det skje denne gangen. Det går bra – så vidt! Frokost er begge enige om at det kan man ta senere. Etter at ryddepike har vært innom og lovet å komme senere etter å ha notert at selskapet fortsatt holdt stand innendørs bestemmer de seg for å i alle fall gjøre såpass at de med god samvittighet kan si de har kikket på severdighetene. En tur i sentrum og takk og lov for at England er sandwichenes forjettede land. Sitte i parken og la kropp og sjel finne tilbake til seg selv. Gubben er tørst, fruen er sulten. Slagplan legges: i alle fall et besøk i souvenir-shop før kamp: det må bare til. Gubben innbiller seg han vet veien til stadion. Han var da ikke full i går kveld. Det går bra inntil 100 meter fra målet. Problemet er at det vet de ikke og går feil vei. Tiden begynner å bli dårlig. Valget står mellom å lete videre og gå på kamp uten effekter, eller konsentrere seg om tilbakeveien og skifte til noe anstendig. Det blir det siste, noe som nesten ender med en lur og dropp av kamp. Noe som kunne endt med skandale! Paret drar da ikke til de røde og hvite uten å gå på kamp. Man sleper seg derfor opp og ut. Første mål er å møte de andra gale norske på en pub i sentrum. På veien stoppes fruen av en innfødt som vil ha detaljer om hva som skjer med byens fotballlag denne dagen. Første møte med alkohol for dagen blir forsiktig med et glass cider. Det går bra og stemningen øker. En gjeng innfødte lurer på hva slags merkelig folk det er som herjer uteserveringen. Tenk: snart skal de se Exeter City spille! Ikke på TV men på deres egen hjemmebane – live! Det er ikke lett å få bølingen i bevegelse, men snart går de alle sammen i forventningsfullt i tog mot banen. Samling i loungen med mat og møte med gamle stjerner. Valg mellom hard core stå-tribune eller slapp sitte. Selv om paret er medlemmer av den fryktede Klanen er de ikke som førstereis tøffe nok til å ta oksen med hornene i denne omgang og velger sitteplass.

Tiden nærmer seg kampstart, plassene inntas, Grekeren Alex og Helena holder show. Det skulle skjedd i Norge. Spillerene entres. Gubben merker seg en del forskjeller fra tidligere opplevelser hjemmefra: få bærer skjerf, spillerene presenteres mens de er opptatt med annet, North Bank har en utrolig volum når alle synger! Kampen starter og er svært så spennende. Seier er nødvendig. Laget går flere ganger i føring men tas hver gang igjen av motstanderene. Varför gör de på detta viset? De har jo ingenting å spille for – skjønner de ikke at hjemmelaget må ha seieren. Inn kommer en som er legende mens han fortsatt er aktiv, tom. gubben har hørt om ham. Dermed er sieren sikret og livet er godt for fruen. Resultatene fra andre baner har hittil virket lovende. Dessverreså vet man jo at man ikke kan få flere goder på en gang, og alt ender ikke lykkelig. En dust sier annerledes hvilket offentliggjøres på PA-anlegg. Hele stadioen er i ekstase og tror på julenissen. Dessverre kommer virkeligheten tilbake. Men men, ikke dårlig likevel for fruen å få seier i første forsøk. Hvilket også bemerkes i loungen i etterkant, visse folk måtte mange turer før dette ble krysset av i boka. Er en ny levende lykkemaskot funnet, mon tro?

Deretter ble det togtur til Topsham. Gubben elsker tog og nøt hvert øyeblikk av turen. Jernbanen i Storbirtannia har fått et svært så dårlig rykte, men denne dagen fungerte alt perfekt. Det gikk historier om pub-til-pub-runder i byen – en øl på hvert av stedets ti puber. Dessverre ble det ikke tid til det denne gangen. Men en pils/cider på kaia mens man ventet på båten gikk fint. I nydelig solskinn dertil. Etterpå ble det båttur ut til grillstedet: en pub langt ute i ingenting. For et flott sommerpils-sted. Ingen hus annet en puben, men masse grøntområder, utebenker og vann med en kanal. På andre siden av engen kunne man se og høre toget (ble det nevnt at gubben elsker tog?). Grilling og øl før det ble såpass kjølig at paret trakk inn. Her viste gubben for alle at det er fruen som er supporter gjennom å stille det inteligente spørsmålet om hva som er så ille med grønt!?! Ja ja, er vel unnskyldt litt denne gang siden han bare er haleheng. Det skullebli verre...

Før tilbaketur må et par av gutta vise at nordens vikinger fortsatt er tøffe ved å bade i elva. At begge to stiller opp på kamp neste dag er utrolig. Ved ankomst land igjen blir det gitt beskjed om tid til minst en øl eller kanskje to. Joda, en tid til å bestille en cider er det jo. Men drikke den? Bussen går nå den. Problemet løses ved at det lokale etablissement velvilligst låner ut alle glass slik at kundene kan ta de med seg. Eller: de hadde sikkert gjort det bare noen hadde spurt. Fruen sitter dermed nå med et ekte engelsk cider-glass i huset. Bare synd det er verre med innholdet. Ved ankomst Exeter bestemmer noen seg for at man bare må rekke siste servering på puben. Klokken er to min. på siste frist. Dette går bra. Fem-seks man/kvinner går med raske steg for senere å øke til lett jogg og til slutt full spurt – med bager og vesker på ryggen. Krise: klokken er faktisk over elleve og ingen mer servering. Heldigvis kjennes følget igjen som stamgjester (man har da vært der tildigere på dagen) og alt løser seg. Kvelden er reddet! Siden det er tidlig opp også neste dag for turens sportslige unnskyldning drar førstereiserne hjem etterpå. Dermed mister de dessverre den sterke opplevelsen på indisk restaurant, men det får nå være. Historien derfra etterpå var fornøyelig den også.

Søndags morgen skulle det inntas frokost. Man skulle da spille fotball og trengte energi. Derfor ble frokostsalen inntatt hele kvarteret før stengetid. Og 45 min. før absolutt siste avgang mot parken. Dessverre var ikke paret informert om at det ville ta 20 minutter for å få bestilt og ytterligere 20 for å få varene. Gode råd dyre osv. og enden to raske små tallerkener med melk og frokostgryn samt en kaffekopp med juice. Kanskje ikke helt pastaen som de profesjonelle inntar før match. Det merkes også under første kamp. Nå ja, Oslo-folket kommer seg til slutt avgårde med reserve-sjåfør (den tidligere selvutnevnte sjåfør-lærer Lind) og ankommer banen med god margin – hele fem min. før første kamp. Pga. Viks strenge beskjed om lett pakking har fruen dessverre måttet ofre sine fotballsko til overmakten (les: de reisevantes krav på bagasjerom). Hun som her er på hellig mark og burde vært den som skulle slått tunnel på engelskmenn ender altså som fotograf på sidelinjen. Riktignok er det meningen at lærere skal ha påvirkning på sarte sinn, men denne gangen settes det spor som nok aldri blir borte. Nuh vel. Gubben har innbilt de øvrige at han kan fotballreglene og dermed fått mast seg på laget. Det skulle han kanskje ikke gjort. For når gubben skifter skjer det fatale: han tar på seg grønne fotballstrømper! Etter forelesningen kvelden i forveien er vel ikke unnskyldningene så lette å få øye på. Det verste er likevel at ingen, les: ingen, sier ifra. Hallo gutter og jenter: eier dere ikke stolthet! Dere spilte tre kamper sammen med en med grønt tøy. I etterkant er nok forklaringen ganske så innlysende: for å holde med Exeter City må man være en selvplager. Supporter-foreningens tapre bestemte seg derfor for å holde ut i det heslige grønnskjæret i fulle to timer som en prøvelse og bevis på sin sanne tilbedelse av det hellige lag. Noe annet kan ikke være tilfelle. Uansett: den manglende inntakelse av næringsrik frokost viste seg snart for gubben, som gjorde skam på både sokker, seg selv og sin alder ved å ikke orke fullførelsen av første kamp. Han tilbringer derfor resten av kampen i skammekroken på borte side som linjedommer. Litt vann, kjeft og vile fører likevel til videre kjemping, og de neste to kamper fullføres helt ut. Han driter seg nok ikke mer ut enn noen av de andre. Eneste minuset i margen er de få men akk så avgjørende minutter i siste pausen. Det vil si: forsvaret tror det fortsatt er pause, men omgangen har faktisk begynt. Det første målet får De dog ikke skyldt på forsvaret herr Vik!

Det ender i alle fall med tapper andreplass og statuett. Etterpå er det litt avslapning med påfølgende cider i baren før selskapet kaster seg i bilen for å rekke flyet der langt utenfor London. Flere personer indikerer sin tvil om foretaket har livets rett, men man må jo forsøke. Turen foregår raskt men omtrent i fullstendig stillhet. At det går å reise så langt uten å høre omtrent en lyd fra herrene Vik og Lind; det er nesten så førstereisparet ikke tror sine egne ører etter opplevelsen på veien ned. Er de blitt døve? Utenfor London blir det kø og panikken tar et grepa tak. Hadde pessimistene i Exeter rett likevel? Alt ender bra og Stansted inntas en hel time før avgang. Gubben ble stoppet i sikkerhetskontrollen på Gardermoen pga. sitt belte. Han tror han er smart og tar det av seg denne gangen, bare for likevel å oppleve mindre hyggelige pip med derpåfølgende kroppsransaking av tvilsom mannsperson. Dessuten føres både parets begge mobiltelefoner og deres hendige knyttede billige og tvilsomt utseende plastpose inn på et sidespor. Begge ser for seg en time med nitidig undersøkelse av telefoninnhold og spjæring av signert fotballklenodium. Heldigvis fører litt godsnakking med funksjonær til at alt ordner seg og begge kommer med flyet. Konjakken til (sviger)far blir det dårligere med.

Mandag formiddag: regn, jobb, langt fra cider og curry og fotball – nedturen er komplett. Likevel: begge er enige om at de er glade for at visse maste lenge nok til at de ble med. Dette var topp!

Lærdom:
· ikke hør på lærere som sier man ikke skal pakke med noe

· ta med fotballsko uansett

· solkrem er faktisk en god ide selv til England i april (eller hva Andre?)

· Exeter er et veldig hyggelig sted å være for en fotballinteressert


Dersom ryktet om direkte flyrute mellom Oslo og Exeter ikke bare er tull så blir det nok flere turer, også for den sjenerte fruen og gubben. Og da kanskje uten å måtte henge i skjørtet på mamma og pappa...

[Tilbake]