Hva vi husker fra juleturen 2005...

Lagoppstillingen:

* Roger: Mannen som har scoret tidenes City-goal i Supportercupen, sågar med sleiva; kanonen mot Exeter Øst våren 2005. På sin fjerde Exeter-tur. Én seier tidligere. Sterke Liverpool-sympatier.

* Morten: Exeters svar på Eder, mannen som har slitt ut flest Voldsløkka-nett med sin venstrefot. På sin fjerde Exeter-tur. Én og en halv (Man U) seier tidligere. Sterke Liverpool-sympatier.

* Roy: Mannen som ønsker han var Exeters høyrebente svar på Eder. To Supportercuper og en Exeter-tur før dette. Ingen seirer. Sterke Liverpool-sympatier, men falt pladask for Exeter etter 20 minutters gladfotball i Parken.

* Geir: Mannen som prøvespilte for Exeter forut for Supportercupen 2001 og hadde håpet han fikk være med. Ble vraket, og flyttet umiddelbart. Jomfruturen. Sterke Liverpool-sympatier, stadig voksende Exeter-sympatier.

* Marius: Mannen som ikke slapp inn et eneste mål på sine syv kamper i Supportercupen 2005. Altfor mange turer siden Exeter-debuten i ’94, altfor få seirer. Sterke Liverpool-sympatier, med Anfield-debut i 1981 i en alder av minus tre år.


Innholdet og ambisjonene:

50-timers tur, to fotballkamper, drøyt 80 mils bilkjøring og ambisjoner om masse curryspising og en solid nyttårsfeiring. Noen ambisjoner ble oppnådd, atskillig uønskede hendelser kom i tillegg.


Kick off:

Vekkerklokke på ukristelig tidspunkt fredags morgen, Roy, Morten og Roger plukkes opp til riktig tid, mens Geir står og venter når vi kommer til Torp.

Det skulle vise seg å være eneste gangen i løpet av turen han var presis!

Ryan Air er Ryan Air, og du får hva du betaler for. Nytt for anledningen var at de hadde fjernet nettet i stolen foran så all mulig oppbevaring av litteratur og drikke var umulig. Drikken var for så vidt ikke så viktig, siden jeg hadde tatt med meg hele Østlandske Avholdsforening: Greit nok at gutta ikke lar seg friste av en iskald bayer før solen har steget opp, men når samme gjeng også avslår sjåførens tilbud om å kjøpe inn sprudlende drikke før de kjører ned til Devons fotballmekka, så er det grunn til bekymring.

Avslaget kan dog ha en sammenheng med at sjåføren offensivt hadde beregnet ankomst Exeter til 15.00, curry klokka 15.15 og pub 16.00. Tross en times forsinkelse på Stansted og et England som så ut som de var klare for å arrangere kommende Vinter-OL, var det ingen grunn til bekymring, snøen smeltet og veiene er gode. I alle fall når ikke halve England befolkning er ute og kjører M5 og M4 samtidig som deg selv.

Makan!

Øl- og cidertørste Paul, Pete og Gary klarte å stresse sjåføren med hyppige telefoner med hyggelige kommentarer som ”Marius, where the fu*k are you?” og ”You are going to miss the kick off you know!”. Da køen til slutt løste seg opp like sør for Bristol fikk bilen endelig mulighet til å bruke litt av de 1,9 resterende literne av motoren. Da flyplassen i Exeter ble passert var det like før vi tok av, men etter å ha subbet borti et par brannhydranter og fortauskanter var det legendariske Clock Tower Hotel endelig i sikte, innsjekkinga gikk fortere enn et gjennomsnittlig Eddie the Eagle-hopp og en kort taxitur senere var vi på stampuben Black Horse:

”Familiar Faces Only”, lukkede dører og vinduer med stengsler foran på grunn av ”Police Alert”, her kunne det bli bråk! Det ble det aldri, og alt viste seg å være en megahype fra politiet (og spesielt ECHO’s side), men for vår del vanket det bare smil da vi kom – ”ah, the Norwegians!” – det er godt å ha sitt stamsted!

To kjappe prematchpints (et ABSOLUTT minimum når du skal se Exeter spille!) med iskald, herlig cider, og en uforskammet rolig Paul Garnham og Tara Owens fem minutter før kick off, fortsatt i puben: ”Relax, when have City ever scored within the first ten minutes?”. Dette skulle vise seg å være en av de få gangene på turen Unge Vik måtte melde pass (bill. mrk. ”Dere fire andre som tapte quizen på bilturen ned til Exeter skylder meg alle fortsatt en pint!”), men verken han eller øvrige nordboere hadde behov for å gjøre det den gangen det skulle måtte skje (er dette den 1. kondisjonalis som jeg alltid har lurt på hva er? red). Derfor et skikkelig rykk fra Norges-kvintetten, Geir naturlig nok noen skritt bak med en ulovlig cola og tvilsom kebab i hånda. Alle likevel inne i det Lee Phillips mottar ballen, rykker, runder og ruller inn 1-0.


Kampen:

Og Exa fortsetter, spiller strålende fotball og ser ut et lag som tidvis kunne hamle opp med de beste i engelsk toppfotball – som Manchester United, for eksempel. Dette er imidlertid Hereford United, finner spillerne ut, hvorfor da herje slik, da må det vel holde med å gå ned et par gir?

Etter 20 minutter har de fortsatt full kontroll, etter 30 minutter utligner Hereford etter forsvarsslurv og etter drøye 40 setter City-reject Swinging Porn-Star Jeannin inn 2-1, og tross Guy Ipouas hederlige forsøk på å yppe til bråk (hva annet kan man kalle å peke på navnet til Jeannin?) og tidlige dusj, så forblir Exeter-spillerne ubevegelige og tannløse etter hvilen. Alt måkes høyt og langt, Flacky kommer inn og vinner ballene, men ingen følger etter på andreballen. Woodards snytes for en straffe på overtid da han dyttes i bakken fra en meter, men ingen klager for mye; vi fortjente å tape.

Another wasted corner - Exa vs Hereford.

Cidersk gravøl:

I ren forbannelse nekter Pete Williams å møte opp på den nye Spot’n etter kampen, og den flytende takken for hans trofaste bidrag til spillebørs ble aldri betalt. Andre kjente fjes er der imidlertid; Gary ”Lord Nan Bread” Nelson med frue, the Le Millieres, Dickie Shelton (en nygift sådan), Michelle Kendall, Steve Darke og mange andre. Likevel er det ingen tvil om at det som etter hvert er blitt skummelt likt et hangarlokale har fått vel mange Stone Island-/Burberry-folk på gjestelista, noe som ikke alltid går hjem hos nordmenn med lite medfødt vikingblod. Dermed settes kursen kjapt til Black Horse hvor Tara, Paul og Chris Wiffin gjør sitt ytterste for å sikre fortsatt utdanningsbehov innen helsesektoren. Greit nok at vi stilte opp med Østlandske Avholdsforening, men på andre siden av bordet snakker vi altså folk som ville imponert Shane MacGowan (den tidligere Pogues-sjefen, musikkred): For sikkerhets skyld hadde de klippet ut en ”test deg selv”-test fra fredagens avis, for å finne ut om hvorvidt de inntok alkohol i faretruende mengder eller ikke. Alle tre fikk et soleklart ja!, Roy og Marius dristet seg til å si sine summer (begge under trusselnivået, I hasten to add!), og fikk en solid håning fra sine engelske kolleger. Morten, Roger og Geir fikk så få poeng at de ikke en gang torde kunngjøre sine summer i frykt for å bli satt på et intensivdrikkekurs de kommende 40 timene!

Med nye engelske åpningstider (det vil si de selv bestemmer når de nå stenger pubene sine, noe som stort sett har gått fra 23.00 til 23.30!), var det mindre stress med postmatchpinten, men med tidlig avreise Liverpool og et folkekrav om en solid curry før leggetid betydde at vi løp av gårde og rakk the Ghandi (byens beste indiske, rett ved the Clocktower) akkurat før stengetid. Enorm mat, ledsaget av besøk fra Julie, Neil og Roger, avsluttet en hyggelig, men hektisk dag.

Trodde jeg.

Har du ikke delt rom med Roy the ZZZnorrrrer før, start aldri! Mannen holdt undertegnede våken med noen magedrag og munn- og neseutblåsninger så kraftige at huset ristet. Jeg fleiper IKKE når jeg sier at Geir i etasjen OVER Roy ble holdt våken av mannen med en hvalsross’lunger! At jeg selv ikke fikk sove tross sovetablett, øreplugger og pute over hodet er mindre overraskende. Morten foreslo i ettertid at puta heller skulle vært holdt over hodet til Roy - ved en senere anledning er det et høyst relevant alternativ, tro meg.


Avmarsj Liverpool

Å reise med Geir er en munter og tidvis svært hyggelig opplevelse. Det gir også grunn til stor grad av empati – ovenfor Ellen, hans bedre halvdel. Vi andre fire klarte stort sett å ta hans kromspring, trippelsjekkinger av bil, rom og bager etter utsjekking/levering med et smil, men hvordan Ellen skal klare dette i gode og onde dager til evig tid lurte flere enn undertegnede på:

Hvis tålmodighet er en dyd, må hans vakre kone ha vært svært dydig før Geir tafset på henne for første gang!

Roy og Marius lånte dusjen til Geir ETTER han selv var ferdig med morgenstellet på Clock Tower, men begge sjekket inn på 07.00-avgangen i god tid før Langesunds store sønn. Da mannen, som kvelden i forveien hadde insistert på avmarsj før solgudene hadde våknet, til slutt kom, var det tid for endevending av bag, opp på hotellrom på nytt, fortvilte og hyppige sukk, bare for to timer senere å finne klokka i en sidelomme på bagen, der den så ofte har en tendens til å gjemme seg.

Morten kjørte fort og elegant til Nord-Englands fotballsentrum, men lot mer rutinerte Vik ta over inne i sentrum (at Roy tidligere på dagen hadde sagt han følte seg mer komfortabel med Mortens kjøring på høyreside av veien enn med Marius’generelle kjøring sier mest om Hr Kvatningens behov for å psyke ut Unge Vik – søvnterroren var tydelig første del av denne plan).

25 minutters shopping (cider og barneleker på opptil flere) før det bar i ekspressfart til hotellet som lå i akseptabel gangavstand fra banen. Ikke akkurat Aker Brygge, men hotellet så bra ut. (Yeah, right I..) (Jeg forter meg å understreke at alle vinduene på hotellets side – minus et! – hadde gitter foran seg. Det sier vel det meste?!)


Det var et par stykker på Anfield denne dagen...

Ny kamp

Liverpool vant, men stemningen var skuffende, og de fleste av oss sang mindre enn vi gjorde det første kvarteret hjemme mot Hereford kvelden i forveien. Geir hadde fått billetter rett ved the Kop og mente stemningen var bedre der, men takke meg til Conference League og lavere divisjons fotball, hvor man kan stå og synge samtidig. Alltid bra. Fotballmessig har vi ennå litt å gå på i forhold til Liverpool – gutta har virkelig noe på gang nå! – men det får så være.

Etter å ha skeiet ut med to pints vær før kick off, var Avholdsforeningen trøtt og sliten, og tuslet ned til et hotell som brått hadde fått omgivelsene til Hitchcocks ”Psycho”. Og at Scotland Yard verken ruler eller bor i Scotland Road, er det liten tvil om. Stay away mate, stay away! Selv overlevde vi både ettermiddagsluren (å, hvor jeg hører de foraktelige fnysene gjalle over de bergenske klipper!) og besøket i puben vegg i vegg, tross frikvelden for Merseyside Tannløse Seniles eldregjeng. Verre gikk det etter at vi hadde kastet i oss en nydelig curry i nærheten av Chinatown sammen med den feite tvillingbroren til Mohamed Sissoko.


Auld Lang Syne med STOR grad av innlevelse på Magnet's!

Drama!

Av mat blir man slapp, så slapp at Morten, Roger og Geir resignerte på den megakule ”Magnet’s” i det klokken var rundet midtnatt og tidenes mest rocka utgave av ”Auld Lang Syne” var fremført live. Roy og Marius fortsatt i fighterhumør om med stayerevne frem til en betuttet Geir ringer og krever snarlig hjemkomst – rommet er plyndret og endevendt i beste vesternstil. Ille at cideren er stjålet, kamera og nøkler kan erstattes, men krav om umiddelbar handling fra politiet kommer når jeg ser at både Exeter-flagg, Exeter-drakt og begge Flacky-skjortene er stjålet.

Hulk!

Men Hogan er ikke her, og i stedet - langt om lenge - kommer politiet, som så vidt rekker å skrive ned navnene våre, før de så stormer av gårde – det er nemlig fortsatt voldsomme slåsskamper lenger bort i gata i Scotland Road.

Dermed får aldri etterforskinga den prioriteten den fortjener, og nordmennene må lete selv. Noen bagrester finnes dagen etter av Marius ”Sniffer” Vik, og viktigst av alt – Exeter-flagget, som dermed fortsatt kan blafre stolt i vinden både på Voldsløkka og i Parken i mang en sesong til.

Hotellsjefen er på gråten og lover 50 proset rabatt ”neste gang vi er der” (yeah right II). Vi loses ut til flyplassen av taximannen som har spilt litt for mye Formula One Racing på kveldstid (riktignok etter å ha ventet på Geirs endevending av bag, lommer og hotellrom, denne gangen etter passet han etter hvert finner på verdens mest naturlige sted), Kvatningen får kastet i seg den siste curryen (at ikke denne mannen er Exeter-supporter på sin hals er helt uforståelig!), Geir får karret seg frem til innsjekkinga (selvfølgelig som sistemann, der han står fortvilet og leter etter sine papirer), mens Roy, Roger og Morten lader opp til nye spydigheter på de siste bilmeterne inn mot Oslo.

Tross slibrighetene på undertegnedes og alle fraværendes bekostning – alle var vi enige om at det hadde vært en fin tur, men til tross for/på grunn av Roys anti-stress holdning, og Rogers og Mortens stoiske ro (Geir, her holdes du av naturlige årsaker utenfor): Neste gang blir programmet enten mindre stramt, eller vi vurderer billigfly mellom storbyene:

Det kan nemlig gi litt mer hvile, og faktisk gi oss en mulighet til utmelding av Østlandske Avholdsforening!

Guru

[Tilbake]