Norske City-supportere i herlig forbrødning - mens Flacky passer på.

MENS VI VENTER PÅ BRASIL:
- Accrington, en höydare!

Noen vil kanskje si at når man engang har valgt et favorittlag som Exeter, så burde man heller velge å se dem når de møter det VM-vinnende brasilianske landslaget, enn når de tar i mot et ukjent ikke-ligalag. Ingen av de 15 nordmennene som reiste over og så Exeter - Accrington var likevel i tvil om at de hadde valgt rett kamp.

FRA ECSCONS MANN I PARKEN, MARIUS G VIK

Ikke alle vil nikke like anerkjennende til navn som Paul Mullin og Lutel James, som til navn som Bebeto, Romario, Dunga, Braco og Taffarel. De (fleste av de) sistnevnte kommer til St James’Park den 30. mai, de to første spilte samme sted, beglodd av 15 nordmenn en drøy måned i forveien.

Et helt riktig valg etter Kenneths & Sandnes’glis å bedømme.

Exeter har nettopp tatt ledelsen, ivrige nordmenn jubler, mens Kenneth fortsatt prater om hun blondina han nettopp møtte utpå banen.

For la meg gjøre én ting klart med en eneste gang: Dette var Turen med en meget stor ”T”. Våre venner i England hadde laget et skremmende tettpakket program for en rekordstor norsk delegasjon, 15 stykk, hvorav flere førstereisgutter og –jenter, men skeptikerne hadde lite å frykte:

- Den som venter på noe godt, venter ei forgjeves! De tre c-ene – cider, curry og City – ble det flust av – og i tillegg er en ny ”C” innført:

Cricket!

Bergens- og Oslo-delegasjonen hadde av transporttekniske årsaker valgt å ankomme fotballens Mecca på forskjellig vis, hvorav min delegasjon ankom Devons vakreste by via en pitstop hos dronningen; Windsor. Elisabeth var dessverre ikke å se på byens eneste respektable utested, Chicago, men hotellverten kunne fortelle at hun var ofte observert kjørende i det lune bybildet. Chris hadde vært rutinert nok til å booke oss (Oslo-avdelingen bestående av nevnte Chris, André, Mikael, Tone og Marius) inn på et hotell hvor nærmeste currysted var en syv sekunders fottur unna, og store mengder vindaloo var bestilt allerede ti minutter etter ankomst. Chris, som tidligere på dagen hadde stått for turens største skandale ved å oppdage at han hadde booket flybilletten til England med avreise to måneder for sent. Den kverulantiske nordlendingen hadde griseflask, og fikk kjøpt ny enveisbillett til England for usle 1300 spenn, og fortsatte skandaleløpet senere på kvelden Ved å stå hardt på sine velkjente politiske prinsipper om IKKE å dele godene, var resultatet at fire tørste nordmenn måtte tusle tørste hjem ved pubens stengetid, mens Linds gikk hjem med halvfull ciderpint etterlatt.

Det var ikke det eneste feilvalget vår nordlandske venn skulle gjøre.

CRICKETDAGEN

Aldri hjemme, aldri glemme. Eller no' sånt.

Takket være en hyggelig, gratis oppgradering av bil, Ford Modeo 2.0 anbefales herved, endte vi opp med en biltur ned til Exeter hvor miles og kilometer fort ble forvekslet. Rent praktisk betydde det at både tørt og vått var solid i boks før Bergens-delegasjonen var på plass på alle pubers mor, Imperial. For sikkerhets skyld var det både St Georges Day (dvs. at Daily Sport hadde lettkledde damer med det engelske flagget på hver eneste side) ølfestival, strålende solskinn og en ”lun stemning” som en viss person ville ha sagt, da Sandnes’disipler til slutt ankom stampuben. Som vanlig hadde gutta boys, og Jannicke, klarte å tømme trillevogna både for øl og gin på togturen ned fra London, og det var ikke fritt for at Unge Vik fryktet engelsk massakre på cricketen senere på dagen.

Så feil kan til og med den karen ta.

Mens Chris valgte å holde seg til shopping (ufine mailer kan sendes til lind_christian@hotmail.com), stilte vi 14 øvrige opp på Paul Garnhams crickethjemmebane i Clyst, hvor vi etter hvert skulle stå for et stykk norsk historie.

Forutsetningene var riktignok ikke de beste. Enkelte av de tilreisende hadde riktignok pugget et par av reglene på forhånd, men i realiteten var spillet totalt gresk for oss alle. Oppvarmingen var stygg – alle prøvde å ”bowle”, men da 95 % av treningskastene på den tilhørende øvingsbanen endte over nettet (og da snakker vi om et nett med åpning 5 * 5 meter, mens treffpunktet var en liten tønne åtte meter lenger unna), så begynte de fleste å lure på hva f vi hadde begitt oss ut på.

- Jeg spiller etter dødballreglene!, kunngjorde André, og brått ble det hele en smule mer lovende. Gutta, og en smule motvillig Jannicke, ble optimistiske!

Neil le Organizer tok på sedvanlig vis godt hånd om oss, og dirigerte oss kyndig omkring der motstandernes baller gikk i hytt og gevær. Midtveis, teabreaken, kanskje, skulle vi bytte side; London Exiles hadde dratt i hop en god del hyggelige runs, og vi ante vel ikke helt hvordan vi lå an.

Enter André og Jannicke.

Jamie Coppinger scorer mål i sin siste City-kamp i Parken, og både Exeter-fansen og Exeter-damene gråter.

Brått var vi kun to stykk på banen om gangen, mens vi andre kunne sitte på sidelinja og drikke cider (hvem sa at dette var et tåpelig spill???), mens poengene ramlet inn. Nevnte André sto for dagens prestasjon med en gigantisk sekspoenger til stående applaus fra de over 100 fremmøtte, og jo da, du gjetta rett; et hardt og høyt slag langt over alt som fantes av grensemarkeringer (at samme mann før teabreaken hadde bommet på tidenes enkleste pol, forbigås i all stillhet).

Likevel sto kampen og vippet før rundens siste slag: Jannicke gikk til slutt med på å ikle seg sitt ikke altfor sexy kostyme (to voldsomme legg-, og for hennes del, lårbeskyttere, dog uten den samme suspen som de fleste av oss andre stort sett fant igjen nede på leggen), bare for å bli fortalt at før hennes sjette og siste slag, så var stillingen uavgjort, og hun MÅTTE treffe OG foreta en run.

Hva gjør dama?

KABLANG!

En lur markkryper, et kjapt løp, og (Exeter) Norge har vunnet sin første cricketkamp i historien; 38-37! Legendarisk! Da vi senere på kvelden kom på Centre Spot’n gikk det allerede gjetord om at nordmennene hadde slått London Exiles i cricket, sågar av en rå Bergens-jentes siste, lure markkryper. Da jeg kom hjem til Norge lå samme nyhet ute både på GNets mailingliste og på Exeweb – dette hadde gjort inntrykk!

I den neste kampen spilte norrbaggarna rimelig jevnt med Garnos cricketlag fra Clyst, med tapte med et par sure runs tross Øysteins utrolige innsats med bat’n. At han senere på kvelden ble kåret til dagens batsman, og Jannicke fikk prisen for dagens viktigste slag, var ikke annet enn fullt fortjent; peishyllene i Bergen må definitivt gjøres større!

André gjorde at Norge fikk dagens treble (atskillig mer enn hva jeg var i nærheten av på Willy Hilly; denne turen gjør at undertegnede nå blir å observere på bankplassen i helgene i god tid fremover. På salgssiden for en gangs skyld.), og fikk prisen for ”dagens treff”, mens Garno definitivt bør ha bidratt til at det snart spilles regelmessig cricket både i Oslo og Bergen. At Clyst slo Exiles i dagens siste kamp var mer som et kuriosum.

Senere på kvelden fikk vi gleden av å møte fem av de mest kjente spillerne i Exeters historie på ”Legends’night” på Spotten. Rommets eneste skotte sto for dagens sitat – ”hva gjør du hvis du har en pistol med to kuler, og er i samme rom som en kobra, en tiger og en engelsk hooligan? Du skyter den engelske hooliganen to ganger.” Kveldens mest populære taler var selvfølgelig den virkelige legenden Darren Rowbotham, som fortsatt savner fotballen:

- Og det jeg savner mest, er å gå inn i garderoben og se en naken Steve Flack. Dere vet hvorfor han snubler så mye på banen hele tiden? Det er fordi ingen har så stort utstyr som ham, sa ”Dazza”. Ikke rart jeg sleit med fokus da jeg pratet med Flacky neste dag…

At noen havnet på byen på fredagskvelden, var akkurat slik det skal være på en slik tur. André påsto at han skulle danse damene i senk for Kenneths skyld, men sistnevnte tydeligvis gjennomgikk en ”tørr periode”. Frodo sto for dagens sitat da han forvirret så seg rundt, og spurte ”What’s going off?”.

LØRDAG! FOTBALL!

Etter at de forbannede tispene hadde sviktet totalt på Willy Hilly (ja, Sandnes, jeg klandrer deg!), var det tid for prematch pinten på Black Horse, en koselig studentpub med uteservering. Opp med de norske flaggene, 15 nordmenn, og en jevn tilstrømning av nær og fjern. Om lag 50 City-supportere da klokka nærmet seg to, like strålende solskinn, tro på seier etter passelig mengde flytende føde (obligatorisk), før det var tid for sponsor’s lounge, EU-debatt(!), mer flytende og en dæsj fast føde før hovedkjernen inntok Big Bank sammen med et par tusen andre, og snaut 6000 totalt.

Opp med flagg, og nytt håp om både seier og opprykk. Midtveis i andreomgangen så det riktig så bra ut, vi ledet (vi måtte som kjent vinne, åkke som), Barnet hadde bare 1-1 hjemme mot usle Leigh, mens Aldershot lå under mot Tamworth – vi var oppe på fjerdeplass!

- Hvor er Kenneth?

Både Sandnes og Vik sto med tårer i øynene, men selvfølgelig skulle det ikke gå denne gangen heller – det var som et lite deja vu fra forrige sesong: Vi gjorde jobben vår og vant 3-2 (også denne gangen takket være Flackys mål mot slutten), men at det ikke finnes noen høyere makter burde det være liten tvil om etter dette: Aldershot klarte å hale i land et poeng (at noen idioter fikk trykt spredt at de hadde tapt på overtid var bare å ha salt i sårene; tossers!), Barnet vant 2-1, og dermed havnet vi på sjetteplass; bugger, bugger, bugger. Jamie Coppinger scoret likevel et nydelig 1-0-mål med panoramautsikt for oss på Big Bank i hans siste kamp for klubben, og gjorde det således til en relativt hyggelig dag i Parken.

For Kennths del snakker vi også om det tidspunktet han kom seg nærmest det motsatte kjønn på hele turen. At den store, vestlandske kvinnebedåreren gikk tre dager i møte uten klinch med det motsatte kjønn, er utvilsomt en smule skuffende. Da han til slutt fikk nærkontakt med den peneste og med omtalte dama i Exeters historie, om enn bare gjennom signatur på drakta, så var det vel likevel verdt å vente på? Gutten sa seg i alle fall fornøyd, og mange vil si seg enig.

GRILLFEST

Senere på kvelden var det på tide å tørke tårer og å slukke tørsten. Neil le Organizer hadde invitert halve Exeter, og et par Accrington-supportere, på fergetur og grillfest. For de av dere som ennå ikke har gjort Topsham Ten (en halvliter på hver av de ti pubene i pittoreske Topsham en halvtime utenfor Exeter), så er det snart på tide. Denne gangen rakk vi riktignok bare én av de ti pubene, men alle fikk et solid inntrykk av hvilket herlig sted dette er. Stoppet ble kort, men dette bør være et must neste gang. Selv har jeg bare gjort pubcrawlen (eksempel på godt norsk ord i en artikkel som denne!) en gang; da glemte jeg igjen kameraet på en av pubene, måtte løpe tilbake, bare for å se det siste toget hjem forsvinne. For sikkerhets skyld var det rett før midnatt på nyttårsaftenen, og jeg endte opp med å gå alene hjem i regnværet. Føler at jeg fortjener et nytt forsøk nå! Neil klarte seg bedre der han delte ut billetter og instrukser:

Neil organiserer - til en forandring...

Grillfesten på the Turf utartet ikke fullt så mye som forrige gang vi var der. Den gangen var det Alan Crockfords utdrikkingslag, og mannen tok bånnski på en pint full av vodka, gin, rom, baileys, diverse likører og annen fargerik djevelskap. Det gikk inn. Det gikk ut. Anbefales ikke.

Maten nå var god, om enn seiglivet. I realiteten betyr det at både Ben Nutter (kan noen fortelle meg hvordan det er mulig å få et slikt navn!?!) var hyppig observert i nærheten av grillen, hvor man etter hvert også oppdaget sultne nordboere, som sto mellom alternativet mer cider (Chris, bildet under) eller rå mat (mange!).

At noen registrerte at gradstokken begynte å nærme seg norske vintertemperaturer hindret ikke alle (les Kenneth og Jan) i å ta en forfriskende nattbad til stor forlystelse for de lokale damene. Om førstnevnte hadde behov for å kjøle seg ned etter to dagers unbeaten run, vites ei, men det forhindret ikke mannen fra å være konge dagen etter.

HJEMTURSDAGEN

Søndag er alltid en smule dagen derpå. Mens de mer anstendige av oss akkurat IKKE rakk siste servering på Black Horse, bare for etterpå å få sin velfortjente cider fordi de i følge landlorden var ”good guys and regulars” på Black Horse klokka 11.01, var hyggelig. Den påfølgende nattcurryvindalooen likeså. At Kenneth klarte å kjøre løpet på Warehouse noch ein mal, og møte i oppreist tilstand til søndagens fotball på St James’Park klokka 10.30, var atskillig mer imponerende. At samme mann ble kåret til Exeter Norges beste i samme turnering, to seirer (1-0 Centre Spot, definitivt ikke Centre Soft, strålende mål av Jan Robert; 4-0 GrecianWorld (easy) og 0-3 for London Exiles (fem minutters katastrofe; undertegnede fortsatt skuffet over forsvarets hoftefest tross iherdig prematchtalk) var desto mer sensasjonelt: HVA ER DENNE MANNEN LAGET AV???

Turneringens største skandale sto for øvrig førstereisparet Mikael og Tone for – førstnevnte med tre kamper ikledd et par HELGRØNNE sokker – hvis ikke Jan Robert innkasserte kraftig for det, er han ikke neste års pengeinnkrever! – sistnevnte for alltid å ha ønsket å spille i Parken, bare for å forbli rolig på sidelinja. Likevel var både de og alle andre enige i det aller viktigste: UTE PÅ TUR, ALDRI SUR!

En stor takk til Sandnes & Bergen, Rich, Neil, Garno og de andre: Dette var herlige greier!

[Tilbake]