Flott tegning av Andreas!

Kez, Frode og Kim er matkåte

Sjefskokk Knirk.

Adam, Eva og Roger Pyne i Paradis

...vindusviskerene gikk travelt og det kalde regnet plasket brutalt mot frontruta. Helvetes landskamp, tenkte sjåføren idet han ble avbrutt av en bestemt og myndig stemme.

”Hei skru av det der!”

Det tok et par sekunder før han skjønte hva stemmen siktet til. Musikken. Skru av musikken. Men dette er jo partybussen. Jaja ingen vits i å krangle, tenkte sjåføren, kunden har alltid rett, og de har jo tross alt betalt litt for turen. Ganske mye faktisk. Latterlig mye.
Men hva er en partybuss uten musikk. Ville de kanskje ha noe annet på høytalerene? Sjåførene ble usikker. Roxette`s ”The look” funket jo vanligvis som fjell. Ihvertfall forrige lørdag da han hadde kjørt hele Arna Frisørsalong til byen fra Garnes. Tankene gikk med ett over til overdimensjonerte kvinnebryster i altfor trange topper. Faen at det ikke kunne være frisører i dag også. Den korte drømmen ble plutselig avbrutt av et brøl.

CITY TILL I DIE, OOOH CITY TILL I DIE.

Sjåføren skvatt til. Ikke at han ikke var vant til høye utrop og uforutsette hendelser, men de behagelige
drømmene hadde gjort ham uoppmerksom et øyeblikk. Ropene fortsatte og gikk etter hvert over i noe
som kunne minne om sang. Fotballsanger, konstaterte sjåføren, men stusset over gleden som lå i ropene.
Hadde vi da ikke tapt en av tidenes fotballkamper i kveld, og var ikke Jan Koller en tsjekkisk spiller?
Akkurat da passerte en BMW med tidenes høyeste spoiler farlig nær bussen og sjåføren konkluderte med at
fotball fikk være fotball. På tide å konsentrere seg om å holde bilen på veien i ruskeværet.
Partybussen skjøt fart inn i Danmarkskrysset, mens sjåføren grunnet
på hvem faen denne Rossi var og hvorfor han skulle trenge et mål...



Traa er i gang

Fashionably late

Årets trofè

Øystein og Jannicke hadde invitert til klubbfest med lammelår, landskamp og prisutdeling. Det hadde forsåvidt vært nok å invitere til en av tingene. Jeg hadde kommet uansett. Etter å ha rotet rundt blant Sveitservillaene i en 15-20 minutter kunne jeg endelig skimte et norsk flagg, hengende i et vindu tilhørende et sjeldent normaldimensjonert hus. Ah, endelig et sosialdemokratisk halmstrå i denne jungelen av mørkeblå Redwood trær. Manager Sandnes hadde allerede sendt etterspørrende SMS`er så jeg småjogget mot inngangspartiet, selvfølgelig litt spent som man alltid er foran store anledninger. Trygt innenfor ønskes jeg hjertelig velkommen av Vert og Vertinne.
Fisker av meg yttertøyet mens jeg smugtitter inn en stue som er tettpakket som en velfylt burrito på Taco Bell. Kristoffer selvfølgelig på plass, komfortabelt plassert i hjørnesofaen, flankert av brødrene Askeland på hver side. Rossi, Kim Hommen og Sir Toby skimtes også, idet en pent antrukket Arild Traa kommer tassende ned ei trapp. Joda, Bjolsen observeres også i sofaen med sitt umiskjennelige smil, nesten samtidig som en smørblid sogning
gir meg et fast men varmt håndtrykk. Frodo er her og da er vi vel fulltallige tenker jeg. Sultne menn benker seg rundt et kongelig dekket bord og med det samme ser jeg en åpen plass. ”Miguel er på vei” kommer det tørt fra Kristoffer. Haha tenker jeg, det var jo ennå ikke gått en halvtime over tiden. Selvsagt kunne vi ikke være
fulltallige på et slikt tidspunkt. Sir Jarle hadde meldt at han var et lite stykke unna, men ingen tok notis. Den notoriske måljegeren som er like kjent for sine notoriske forsinkelser kunne like gjerne vært på Mjølkeråen.
Hogg inn, sier Vertinne Jannicke og sultne menn lar seg ikke be to ganger. Og FOR en mat. For et kjøkken. For noen kokker. Jamie Oliver. Ingrid Espelid. Arne Brimi. You guys took a hell of beating.

Frode- Traaprisen 2004

Torbjørn- Traaprisen 2005

Tre mål i totusenogfire

Taler fra Traa, priser kalt Traa (Grattis til Frodo og Toby), årets spiller 2004 ble enstemmig valgt til å bli Kim Eivind Alme (Grattis Kim II [Takk for alt Kim!] ), samt hilsen fra Arne Scheie, legenden. Kristoffer fikk innrammet tegning fra vår supporter og kommende storspiller Andreas. Middagen inneholdt alt man kunne ønske seg og mer. Mette menn tørket seg rundt munnen. Det var landskamp på TV. Norges ære skulle forsvares på Ullevål.

Her skulle det vært et fartsfylt og høydramatisk referat som hadde framkalt ståpels og klump i halsen hos leseren, atskillig flere ganger enn det en bok med Hardy-guttene var i stand til å gi meg som 10-åring. I stedet ble det en kamp som i stor grad framkalte gjesp hos de fleste samt et par dødstrusler fra Kezman (Helt enig Kez, Solli er en talentløs løk og det hjelper ikke at han fikk godkjent i den andre kampen..).

Etter kampen var det tid for flere prisutdelinger. Øystein ble årets toppscorer både i 2004 og 2005, i 2005 sammen med Miguel. Kristoffer tok historikk og en gjennomgang av tidligere vinnere av Johnny Harstadprisen, før Kenneth delte den videre til Frodo. Husker ikke begrunnelsen, men hvem trenger en begrunnelse når det er Frodo som får en pris. Ytterst velfortjent. Gjør man noe rart i løpet av neste sesong er det fort deg som står med klump i halsen og en maltraktert statuett og leter etter ord.


Øystein- Årets spiller 2005

Kveldens høydepunkt

Så var det klart for kveldens høydepunkt. Årets spiller skulle kåres. Forhåndsstemmene hadde strømmet inn i dagene før kvelden og lå nå og hvilte i pokalen vi hadde vunnet for eminent innsats i serien. De tilstedeværende hadde på mirakuløst vis klart å dra konsentrasjonen vekk fra den intense spenningen på TV, og plottet ned navn + begrunnelse på gule lapper. Kaptein Birkeland og Visekaptein Eide fikk det ærefulle oppdraget med å telle opp stemmene, Gaffer var sekretariat. Første navn: Christian. Dramaet var i gang. Undertegnede hadde allerede fått den store skjelven samt tilløp til tårer av å se sitt eget navn på en lapp. Andre navn: Øystein. Tredje navn: Christian. Ladsen murret over en fallende reliabilitet hos de trekkansvarlige. Hvor var OECD? Ante man valgjuks? Fjerde navn: Rossi. ”Fordi noen måtte stemme på han også”. Jubelen står i taket. Det tetter seg til. Øystein, Christian, Jan, Kim II. Kandidatene blir bare flere og flere. Tidenes lengste og beste begrunnelse fra Lars Jacob konkluderer med at Bengt er hans mann. Undertegnede er tørr i munnen. To lapper igjen av 19 totalt. Står det Øystein på lappen er det avgjort. Blå skrift på gul bakgrunn taler klar tale. Kapteinen er vinneren.
Årets spiller 2005 er Øystein Birkeland, Paradis, Bergen, Hordaland, Vestlandet, Norge, Europa, Verden, Melkeveien. Fullt fortjent og en ydmyk visekaptein gratulerer sin dypt rørte læremester.

4 mål i 2005

All we are saying...

Rossi og Traa

Festen fortsetter. Rom & Cola, Gin & Cola, Gammel dansk og Hansa i glassene. Jokke, Raga, The Dubliners og Dandy Warholes på stereoen. Fulle menn tisser ut verandadøren, fulle menn danser på bordet og fulle menn (og Jannicke) jubler når Ephemera oppsummerer sesongerm via teknologiske nyvinninger. Tid for nye innslag. Silkefot kåserer voksne menn til tårer over fordums dager på løkka, taktfullt akkompagnert av Rossi ”El Mariachi” Rygge på gitar. Klokka nærmer seg midnatt. Taxi er bestilt. Partybussen visstnok, denne beryktete doningen som har kjørt utallige turer mellom Åsane og Champions, er på vei. Penger er samlet inn, glassene er tømt og Miguel er sendt i garderoben for gjør-klar-til-forflyttning. Rusler på våt grus mot to frontlykter og en monoton bass. Rekker akkurat å sette meg inn i bussen, konstantere at det er gamle 80-talls slagere på anlegget og diskokule i taket, før manager Sandnes ønsker meg hjertelig velkommen med 1/3 Hansa over Jorunns nye regnjakke. Hjulene ruller langsomt ut av Paradis fornemme strøk. Destinasjon Landmark. Lars Jacob hadde dristet seg til å sette hele Exeter på gjesteliste i Kunstneres ”hus”. Grovkultur skulle møte finkultur. PowerBlytt vs Graem Power. Ahhh for en kveld!


Bruk meg på midtbanen Gaf.

Torbjørn kan dikte

Partybussen

Etterord

Den ukjente leser vil kanskje stusse over at fortellingen avsluttes et sted rundt Bergens største veikryss, når alt ligger til rette for en pangavslutning med skandaler i beste Exeter-ånd. Men høydepunktet var festen og dermed syntes jeg at fokuset til referatet burde ligge på festen. For syns skyld, hele gjengen kom seg til Landmark, alt foregikk i dannede former, og det eneste Exeter relaterte som var verdt å nevne var når D`askeland skulle etterligne en lang jækel med blå hettegenser på dansegulvet. For alle som husker Kentas farge på genseren den kvelden, kjenner til mannens kroppsform, og erindrer hvor full han var, kan selv tenke seg til hvorfor Jorunn, min søster og undertegnede hadde magekramper i flere minutter etterpå. Etter en halvtime var det få City fans igjen på Landmark, men noe sier meg at de fleste ikke gikk rett hjem i seng…

Takk for en herlig fest!!!

Christian.

Time to go

[Tilbake]