Under seiersrusen etter supportercupen i våres var det flere som meldte at serieåpningen, jo den skulle de selvsagt ha med seg. Dette var også noe gubben og fruen ville være med på, og spesielt siden de i tillegg ville ha ferie på det tidspunktet (i parantes bemerket var også dette baktanken med å legge ferien til dette tidspunktet). Tiden nærmet seg, og det var helt tyst om noen tur. Til slutt bestemte gubben og fruen seg for å ta reisen i egne hender, og få med seg både sesongstarten og sesongens første hjemmekamp – helt alene... I siste liten mente dog både Marius og Chris at situasjonen ble litt flau og meldte også sin tilstedeværelse i det minste for åpningskampen. Med tanke på at det var parets første reise alene, var det noen reisenerver da avreisen nærmet seg. Men gubben mente han hadde god kontroll på tog og t-bane, så det skulle nok gå bra. Dessuten mente man at man hadde klart å lokalisere greie hoteller per Internet.

Fredag

Forhåpentligvis går det frem hvor stort (eller rettere sagt lite rommet var

På plass i London sent fredags kveld, innkvartert på verdens minste hotellrom. Men hvem bryr seg vel om det, man er jo tross alt over for å se fotball. Selv om det var sent og det egentlig var en stund siden mat, så var det visse prioriteringer som gjaldt: et par kjappe cider for å komme i stemning til det store dagen etter! Før gubben og fruen forsøkte å slå seg til ro for kvelden. «Forsøkte» fordi det ble en urolig natt hvor krangling over et veldig lite teppe (nevnte vel at det var verdens minste hotellrom? og hvorfor insisterer man i England på å ha et felles teppe i dobbeltsenger??) og sesongpremierenerver gjorde sitt til at det ikke ble mye søvn.

Lørdag

Men de ble da klare for avreise til Northfleet. Møter Marius, Chris, Neil og resten Exiles-gjengen på Charing Cross etter først å ha innkjøpt et dagskort for t-banen etter råd fra andre, noe som senere viser seg å være de dyreste billettene noensinne regnet per reise (1!). Før avgang tid til litt hyggelig sosialisering, utdeling av de veldig fine, eksklusive Norwegian Grecians on Tour-skjortene Marius hadde ordnet og innkjøp av reiseproviant (les: cider) siden toget skandaløst nok ikke hadde servering. Ang. det siste så skjønner man at man er norsk når cider-boksen ubevisst skjules hver gang en fremmed går forbi på toget. Etter en kort (dvs. 1 ½ time eller noe) togtur med påstigning av flere Exa-supportere underveis er vi på plass på en lokal pub som visstnok skulle ligge en (lang) kort 5-minutters gåtur fra banen (Det viser seg at de har tydeligvis et annet begrep på minutter i England…).

Marius og Dominic i de tøffe Norwegian Grecians on Tour-skjortene

Troen på seier stiger etter hvert som inntaket av cider øker, og det er en optimistisk gjeng som tar fatt på den korte(eh) turen til banen. Og her får gubben og fruen sitt første virkelige møte med slitne, engelske stadioner. St. James er reneste Ullevaal Stadion i forhold til Stonebridge Road. Toalettforholdene er ikke akkurat til å hoppe i taket av. Fruen må faktisk inn på ”forbudt område” - hjemmesupporterenes - og spørre om veien et par ganger. Marius ”slo heller knute” enn å bevege seg inn på herretoaletten. Halvparten av tilskuerne er bortesupportere, og det er naturlig nok i bortesvingen stemningen er størst. Det er tydelig at hjemmelaget ikke er vant til å ha så mange bortesupportere, for køen til den kampobligatorisk bikkjeburger blir fort veldig lang, og etter pause er det bare hamburgerbrød med litt tilbehør igjen. I tillegg selger de fort tomt på kampprogram. Selve kampen blir en kjempeopptur! Challinor imponerer på midtbanene, og det er fullt fortjent at City tar ledelsen rett før pause med Phillips. Men full kontroll i 2. omgang, går City likeså godt opp til 2-0, igjen med Phillips men på straffe denne gangen. Noen av supporterne blir litt vel ivrige, og stormer banen. Noe som faktisk resulterer i at Phillips får gult kort! Men en fullt fortjent seier.

Etter kampen var stemningen høy, og det ble noen seierscider på et par av de lokale pub’ene. På veien blir man faktisk også lovet gratisbillett (dvs. ubrukt sesongbillett) til neste kamp. Slik kan det gå når en er i seiersrus :-)

Lørdag kveld

Marius er happy og synger sammen med Chris på turen tilbake fra Nortfleet

Etter hvert går turen tilbake til London. Eller rettere sagt oppdager paret og de andre norgers at de egentlig kun er «nærmere London». Stemningen på toget er høy, og både Chris og Marius drar i gang flere sanger.

Gubben og fruen henger seg på da det blir enighet om både cider og curry sammen med flere som var på kampen. Det er selvsagt ikke noe problem at de går av på en stasjon langt fra der de bor, det er jo fortsatt bare tidlig kveld og det går jo tross alt tog senere på kvelden (hadde det bare gått tog mye senere på kvelden). Inntaket av drikke øker, mens curry uteblir. Noe som begynner å få katastrofale følger for et par av nordmennene. Fruen begynner å bli så desperat etter mat at de lokale må kjøpe litt baconcrisp til henne før hun gyver løs på bord/stoler/menn. Og Chris oppdages ute på gaten på vei bort uten å si noe, samme hvor bare det er mat! Til slutt blir det curry, sent men godt. Kanskje ikke like godt for alle….Marius måtte ut og lufte seg flere ganger så den ikke skulle komme opp igjen. 4 slitne nordmenn finner ut at tiden for å komme seg tilbake til hotellet er for lengst inne, og prøver å få tak i taxi. Med erfaring fra storbyen Oslo vet man jo at det alltids er mulig å få drosje bare man går litt i sentrum så lenge klokken er før et-halv to. Så når restaurantpersonalet påstår det tar en halv time å få en dersom de bestiller bestemmer gjengen seg for å bare praien en på gata. Det viser seg å ikke være så enkelt, en god del av de kjører forbi men alle er opptatte. Dessuten påstår et drosjekontor som passeres at det vil ta en halv time å få dersom man bestiller hos de. Hm, noen begynner å lure på om det faktisk er noe i det; alle kan vel ikke være løgnere? Til slutt kommer det likevel en taxi med en stakkars taxisjåfør som i god tro stopper når 4 gale nordmenn veiver. Og i god norsk ånd hopper de bare inn i taxi’en uten å si hvor de skal først. Men den stakkars sjåføren - som bare skulle ta en kort tur til før han skulle hjem – og som sa nei til et par andre rett før fordi de skulle litt vel langt, har nå 4 passasjerer som skal alt annet enn kort. Han stønner høyt og tydelig når man kommer med reisemål, og bedre blir det ikke når ankommet målet viser seg at noen skal enda et godt stykke videre. Han er likevel hyggelig og får trøst i form av mye driks. Gubben er vel den eneste som orker å holde hodet noenlunde oppe på turen tilbake til hotellet, som viser seg å ta godt over timen. Noen som påstod at Northfleet var rett utenfor London?

Søndag

Søndag morgen kommer, og seiersrusen har virkelig lagt seg. Spesielt fruen sliter, og gleder seg ikke til et par timers togtur. Hun bestemmer seg for at «Frokost droppes...», og man inntar heller en tidlig lunsj på stasjonen for å drøye tiden. Og viktigst av alt……en kald cider til å stabilisere en ellers veldig urolig mage. Som en kuriositet: cideren bestilles 11.56, hvilket selvsagt er for tidlig på dagen og man må skjelvende bite negler og klore i bordet i 4 minutter før drikken kan hentes. Det var det som skulle til, og togturen til Exeter går helt fint. Man har hørt mange skrekkhistorier om togene i England, men til tross for en omvei grunnet arbeide på linjen går alt smertefritt. Og utpå ettermiddagen er det med andakt paret stiger av i Mekka... eh, Exeter. Utrolig å være tilbake, og tom. været er pent. Tøff som gubben tror han er så foreslår han at de skal gå til hotellet fra St. Davids uten å sjekke noe kart eller drosje. Det går faktisk over all forventning, og han tror han er en mester (selv om fruen antagligvis heller mer mot teorien at Exeter tross alt ikke er så stort og at man bodde i nærheten på forrige turen). Innsjekking på the Clock Tower Hotel og egentlig mest lystne på å se Premier League på TV med cider og baguett. Men der hvor logien i London var ekstremt lite så kompenserte de med Sky på TV, her var det flott men lite fotball. Lysten til å se mer hellig sport (det spilles jo tross alt fotball andre steder enn i Conference) vant over trangen til å slappe av. Det ble dermed en spasertur for å finne nærmeste pub med TV-sending av Wigans premiere i toppserien. Burde jo være enkelt, mange puber i nærheten. Men enten er paret eksremt uheldig eller så er det faktisk vanskelig å finne steder som viser fotball på pub! I England!?! De ender til slutt opp på den gamle kjenningen Black Horse for å få med seg Premier League-kamp på TV og noen cider. Den siste i sympati med taperen av kampen når Chelsea helt ufortjent(!) vinner med et mål helt på slutten. Kvelden kan vel ikke avsluttes med annet enn et hyggelig besøk på den lokale indiske restauranten for dagens obligatoriske curry. Er det forresten noe kvartal i England som ikke har en curry-sjappe?

Mandag

Fruen etter besøket i club shop

Mandag var dagen for å se litt av byen. Det hadde jo ikke gubben og fruen mye tid til sist de var på besøk. Club shoppen stod selvfølgelig øverst på lista, spesielt siden man hadde misset den forrige gang med å svinge feil vei siste kvartalet før man var der, dessuten måtte jo gubben tross alt kunne kle seg skikkelig når han skulle på kamp. Handleposen inneholdt et par drakter, shorts og caps, samt dvd’en fra United-kampen. Morro også at man uoppfordret får rabatt da mannen bak disken skjønner at paret er fra Norge. Av en eller annen grunn blir de heller ikke overrasket over at han kjenner til hr. Vik (er det noen i miljøet den mannen ikke har pratet med?). Turen går deretter ned til elven, hvor fruen endelig får seg litt mat - frokost er for hennes del ofret for litt mer søvn, det er jo tross alt ferie. Etter noen timer nede i byen er det selvsagt på tide med litt cider, og turen går til Imperial. Som vanlig er det jo knallvær når gubben og fruen er på visitt (og selvfølgelig blir gubben igjen solbrent, er vel umulig å venne seg til å ha med solkrem på tur til regnfulle Britiske øyer, liksom). Tidlig curry inntas, så tidlig at ikke engang den tradisjonelle indiske/pakistanske musikken som alltid durer i lokalet er slått på når paret ankommer 4 minutter over åpningstid. Deretter går turen igjen til Black Horse for å se fotball. Det er en bra fotballpub, bare man minner de som jobber der på at det tross alt går en League 1 kamp på TV…..

Tirsdag

Tirsdag er ny kampdag. Nervene er litt roligere denne dagen, vi hadde jo allerede en seier i serieåpningen. Dagen brukes til å sjekke det lokale museet og lære om alt annet enn fotball. Et passe quiz-tema er å sjekke hvor mange av de andre norske Exa-supporterene som vet at byen for noen få år siden (OK, tusen) var en eneste stor romersk leir. Oppladningen til kampen starter på Black Horse (OK, de er ikke så godt kjent med hvilke puber som er bra ennå, greit?). Deretter går turen til Center Spot’en for de siste pre-match ciderne og for å hilse på Neil som som vanlig er der og pusher drikke til tørste supportere. Heldigvis husket Pete paret etter at han tilbød de en gratisbillett etter lørdagens kamp (og X antall cider…). Etter den glimrende sesongåpningen, var troen på sier denne gangen stor. Spesielt siden gubben nå endelig hadde fått sin egen Exeter-trøye. Fruen, overtroisk som hun er, holder på sin gamle trøye fra 90-tallet (er det nevnt at Exeter aldri har tapt mens fruen har vært over og sett kamp, alle gangene med samme trøye?). I iveren etter å rekke avspark, gir fruen porthaien 20 pund og løper av gårde uten å få igjen vekslepengene etter billettkjøpet. Etter en jevn 1. omgang med et par halvsjanser til begge lag, kjører Exeter mer eller mindre over Kidderminster i 2. omgang, og det er full fortjent av Farrell putter seiersmålet halvveis ut i omgangen.

Seiersmål i boks og spillerene feirer

Stemningen er selvsagt stor i Spot’en etter kampen, og jubelen står virkelig i taket da TV-skjermen fylles av tabellen som viser at City er nr. 1. Top of the league gjaller høyt og lenge, og ingen synes at det kan bli bedre!!! Gubben og fruen rekker ikke mer enn en rask cider før de må komme seg av gårde for å få dagens curry før serveringen stopper (hvilket de rekker så vidt etter å ha lovet på tro og ære å bestille med en gang). Svimle som de er (selvsagt seiersrusen, ikke cideren, om noen skulle tro noe annet), blir det med Cola i stedet for Cobra til maten denne gangen.

Siste dag

Onsdagen kommer som kjent etter tirsdag, hvilket denne gang dessverre betyr hjemtur. Det blir mye tog. Det går stille og rolig for seg, både til London, t-banen til Liverpool Street og flytoget mot Stanstead helt til gubben i sin iver over at alle togene faktisk var i rute, proklamerer at han synes det er ufortjent med det dårlig ryktet de har fått, våger seg frampå med å si høyt at han ikke kunne skjønne andre som klager. Dette hører selvsagt noen i Transport-ministeriet, hvilke dermed prompte sørger for at et lokotmotiv får maskinskade ved perrongen på Stanstead. Toget står bom stille ved Bishops Stratford, ingen vet noe og passasjerene anmodes om å komme seg til flyplassen på egen hånd – uten lovnad om annet enn pengene tilbake for togturen, dersom man har tid til formalitetene før flyet går selvsagt. Noen som tror det er nok drosjer på plass, rekk opp en hånd? Heldigvis har gubben og fruen beregnet god tid til flyet. En time går uten noen annen beskjed om at det kommer busser for de som skal til London, men til slutt kjører toget de siste få meterene inn til stasjonen ved flyplassen (er faktisk ikke langt unna). De få (5-6?) som er igjen på toget får en Cola som kompensasjon. Fornøyde, og sultne, blir det fortsatt god tid til en siste cider før de reiser til hjemlandet.

Avslutning

Alt i alt ble det en flott tur, med maks poeng, fint vær og masse CCC. Alltid hyggelig å dra på tur med Marius og Chris igjen, og til å bli bedre kjent med de engelske venner. For første gang fikk man også hilse på de som har skylden for den norske supporteravdelingen i tillegg.
Men noe å lære til neste tur er å ikke droppe bikkjeburger under match med bare et par toast å gå på de nesten 16 timene. Og så bør man ha god tid til flyet går dersom det reises kollektivt; også sist tur ble det komplikasjoner selv om det den gangen ble nokså fornøyelig på taxi-turen oppover...

Det blir nok flere turer iløpet av sesongen.

[Tilbake]