Ikke siden Frode Gryttens dager. Ikke siden kamper ble vunnet nærmest 10-sifret uten at den ene spissen klarte å score mål. Ja ikke siden champagne- eller sjampanjesalutten 1999 med en samlet nasjonal og internasjonal presse tilstede har det norske fotballelskende folk sett makan til bedriftsfotball. I den fasen tempoet var som lavest i det 16-18 minutt kunne jeg telle opp mot ti (10) pasninger innad i laget. Vi er Liverpool anno 80-tallet. Vi er Bob Paisley. Vi er Kenny Daglish. Ian Rush. Pamela Anderson. John Holmes. Jan Mølby. Craig Johnsen, innlegg og måååååål. Vi er laget som er vaksinert mot feilpasninger. Som feirer mål som greske guder. Dreamteam Exeter BIL. Med et scoringssnitt på hele fire mål. Per siste kamp. Vi har gått fra Drillofotball til europeisk ballbesittelse. Tysk libero i Øystein. Dansk kantspill. Italienske spisser. Øldrikkende svirebrødre og søstre. Everywhere. Opprykk. Opprykk. Opprykk. Og Champions League-finale. Og te i pausen. Med regn. Og skrubbsår. Smilende lange og korte menn. Mount Everest. Finnegains. Pint. Når er opprykksfesten? Når bryter det løs, Chris? Blir det i første etasje, blir det i andre? Hvem tar med vinåpner? Helgrillede okser? Hvem kommer først? Hvem går sist? Gratulerer med dagen, ildrøde sjeler. Bjørge Lillelien gråter gledestårer. "Exeter, can you here me. I love you. I love you all. Lord Nelson! Lord Beaverbrook! Sir Winston Churchill! Sir Anthony Eden! Clement Attlee! Henry Cooper! Lady Diana! Maggie Thatcher - can you hear me, Maggie Thatcher! Your boys took one hell of a beating! Your boys took one hell of a beating!".


arild :)

[Tilbake]