Cambridge- Exeter, januar 99.



Av de ca. 20 kampene i England er denne totalt ubetydelige AWS-kampen som har gjort størst inntrykk på meg. Den genuine fotballstemningen og intensiteten både på banen og tribunene må være engelsk fotball på sitt beste.

Reisefølge denne gang var Finn, mannen som tror Branns klengenavn er "bruntrøyene" og at Lillestrøm er en svensk heavygitarist samt Jan, Evertonsupporter og følgelig troenes til litt av hvert, også fotballkamper mellom engelske tredjedivisjonslag.

Etter en gemyttlig tur ut i Birmingham der Jan rundet av kvelden med visse ommøbleringer på hotellrommet var det tre nordmenn "on fire" som entret Cambridge-toget. Det første mine såre øyne fikk øye på var en rød og hvitstripet drakt. Den viste seg å inneholde trivelige Paul Garnham, hovedmannen bak GNet-sidene. Underveis østover dukket ikke mindre lystige Tom Lippiett opp og stemningen ble lun i kupeen. Faktisk ble det såpass trivelig at trillevognen var rensket for alkohol da vi forlot åstedet, bare et par cider- bokser igjen i tilfelle Marius skulle finne på å dukke opp…

Vel framme traff vi en for oss ukjent mann som nysgjerrig spurte om vi hadde reist langt for å se kampen. Vel, fra Norge svarte vi og merket at Tom og Paul strammet seg litt opp under praten. Noe forundret ønsket han oss en god kamp og forsvant ut til høyre. Mannen var Ivor Doble, formannen i Exeter City.

Noen timer, øl og møter med andre supportere senere var vi på plass på Abbey Stadium. Mye folk og også overraskende mange innbitte City supportere ( ca 100) som holdt varmen med entusiastisk synging og klapping kampen gjennom. Hjemmelaget tok raskt ledelsen uten at det la noen stor demper på stemningen. For de tre gjestende nordmennene var det heller ikke noe minus å få hilsen over høyttaleranlegget i pausen.

Utover i 2.omg. var det egentlig bare et City mål som manglet. Flack ordnet den saken og dermed var det bare å slippe jubelen løs. Til og med Finn ble observert med svikt i knærne og vind i håret da ! Etter å ha stablet oss på beina igjen var det klart for ekstraomganger. Og hvilken halvtime det skulle bli ! Kampen levde sitt eget liv mens City supporterne koste seg med 30 minutter kontinuerlig og taktfast synging på varianter av "Peter Foxes Red & White Army- We hate Plymouth Aryle"

Ikke vanskelig å la seg rive med der vi STO bakerst PÅ stolsetene og sang, klappet og danset, og ganske fjernt fra pakketurer og forhåndsbestilte sitteplasser…

Ekstraomgangene forble målløse og straffekonken tapte vi selvfølgelig, slik at sluttstillingen ble 3-5. Slitne forlot vi banen og fant ut at tapet ikke betydde så mye.Vi fikk med oss utrolige nitten mål på tre kamper, men det som huskes best er stemningen på borteseksjonen på Abbey Stadium en kald januarkveld i Cambridge.


Kris.

[Tilbake]