21.12.99



Everton 1- Exeter 0

I det jeg var i ferd med å legge siste hånd på juletreet ringte telefonen. Vår kjære formann var på tråden og foreslo lyntur til Liverpool. Omkamp i cupen mot Everton. Og hva skal man si, Exeter kamp i Liverpool er jo faktisk julaften på forskudd, så jeg lot meg friste.

Stor ståhei i forkant av kampen, for slike kamper kler engelske fotballsupportere. A Grand Day Out og det ørlille håpet om å skape en cupbombe og bli lagt merke til av alle andre får visstnok enhver tilhenger av anonyme lag til å gå av skaftet.

Vel framme i London satt jeg på den avtalte barkrakken i London og ventet på mitt reisefølge nordover. Anglo-Saxerne dukket mannsterke opp, men Cider-kranen sto urørt. Mao ingen Marius. Mannen ble endelig innhentet av sitt rykte da flyvertinnene til Ryan Air hadde fått nok av tripple konjakk og kniping i baken av en viss Mr.Vik, og sørget for at flyet ble stående på norsk jord.

Heldigvis hadde Marius avtalt møte med klanen sin, og etter å ha truffet på Alan, Neil og en haug andre tok vi med oss en solid dose norsk øl og entret Liverpool- toget. Mye vitsing om de presumptivt småteite men joviale scouserne ( "de ser konstant forvirret ut" ) og mimring om store cupbomber. Og Roger Pyne fikk tradisjonen tro gjennomgå.



Intet 1000- tips at det bar rett på pub ved ankomst Liverpool. Etter iherdig mobilbruk av brødrene Crockford gikk så ferden til "The Blue House", en av stampubene til Everton rett utenfor Goodison. Stedet var stappfullt av forventningsfulle City- supportere som visste å gi lyd fra seg. Der dukket også Gary Nelson opp og dermed var det duket for kamp. Everton var ikke like entusiastiske og det var skumlet om tidenes laveste tilskuerantall i cupen, men takket være 2500 Exeter supportere var det bortimot 17.000 tilstede.

Kampen ble som forventet med haugevis av sjanser til hjemmelaget. Men de scorte ikke ! Og Gary Alexander nesten fyr på tribunene da han kom alene gjennom, men det ble med forsøket.

Stemningen var utrolig bra hos "oss" og sanger som "City 'till I die" "You only sing when you're thieving" og "You'll never walk alone" runget over tribunene, godt iscenesatt av forsanger Alan.

Mora varte helt til det 85 minutt da Barmby scorte og engstelige Everton- supportere endelig fikk luftet gullstrupene sine. Den gemyttlige stemningen ble litt mer amper, og sjelden har vel "You can stick your Premiership up your a**e" blitt sunget med slik innlevelse.

Kampslutt men ikke slutt på moroa. Etter å ha samlet tankene et par øl var det på nytt lun stemning. Tom Lippiett & Paul Garnham vitset i vei mens Alan dro i gang den ene Beatles sangen etter den andre. (Norwegian Wood falt i fisk) Last Orders og tid for Rubber Soul i Matthew Street. Merkelig følelse å stå med et norsk Exeter flagg rundt skuldrene på et utested i Liverpool, men moro var det. Nye Last Orders og tid for mat i Europas eldste Chinatown. Maten kunne ha vært like gammel for min del, for på det tidspunktet var det mer aktuelt å bruke nuddelsuppen som hodepute enn å spise den.

Resten skulle ta morgentoget tilbake til London og etter å ha viftet med det hvite lommetørkleet var jeg overlatt til meg selv, vandrende rundt i folketomme gater mens jeg tenkte på at Exeter var 5 minutter unna det store eventyret.

Kris.

[Tilbake]