Mye kan sies, og har for så vidt allerede blitt sagt, om siste tur til Pund,
Pints og…Potball. Inspirert av M-trekløveret har min versjon
vært klar ganske
lenge, glemte bare å sette punktum bak siste setning.

Men her er den. Den brutale sannheten og et unikt og rystende bak kulissene
bilde av Exeter-mafiaen på tur.

Til glede for trofaste lesere som ikke var til stede vil tabber og skandaler
bli uhyre vektlagt, de lune ”der skulle du ha vøri”,
tonet ned siden fasiten
påpeker at det er åpenbart at enhver person med Exeter- preferanser *****
ganske kraftig opp som ikke ble med på denne turen.

Exeters mann i Ålesund forlangte umiddelbart etter hjemkomst et
halvpornografisk reisebrev. På bakgrunn av dette er det kanskje plausibelt å
spørre seg om hvorfor 11 menn i sin beste alder forlater kvinner og
barn (jada)
for å spise bikkjeburgere i Plymouth, bli tatt av snøstorm nær Birmingham og
bli (fysisk) pisset på i Oxford.
Kan det hele dreie seg om et gigantisk homofilt skalkeskjul? Er Exeter City
Supporters Club of Norway egentlig en eksklusiv klubb for böger og lærkledde
bakstikkere? Pugger vi bare navnet på backene til Exeter (Power og Bazza er
forresten ikke så dårlige) for å ha et alibi for tiden vi har oss på skitne
hoteller i lugubre byer?
Vel, jeg vil bare reise debatten, søksmål sendes til DNA 48 og en helt annen
dag- for- dag versjon kan leses i siste utgave av
”Blikk”. (For nye BILs: Jeg
bare kødder. Og da mener jeg ikke bokstavelig talt)
Men ok, til glede for Ålesund City vil hver dag bli merket med erotiske
innslag, et takknemlig oppdrag da jeg mistenker ferjemannen for at selv tanken
på de møkkete sokkene til Elisabeth Grannemann er nok til å sause ned hele
styrhuset.
(Ser også i ettertid at jeg er noe preget av at turen foregikk under Ol...)

Dag 1
Le Milliere møter meg på Victoria for å overlevere togbilletten Paul har kjøpt
til meg. (Denne setningen sier egentlig det meste om oppofrelsen til våre
engelske venner). Rutinert skufler han en reisesvett nordmann til Euston, og
med hele 9 minutter til toget går er det likevel tid til å gå på noe
han kaller
pøbb. Her serverer dem noe som visst går under betegnelsen Lager, og for å
sitere Frank Strandli; dem har et veldig godt øl i England som heter Pint.
Siden stasjonspuben langt i fra er god nok for Le Mill, er det med
nød og neppe
at jeg kommer meg på Liverpool- toget, men utpå kvelden står jeg igjen i denne
vidunderlige byen.
SKANDALE: Minutter senere når blodtrykket et overraskende og
sportslig gledelig
høydepunkt i løpet av turen. Et rom som skal bebos av kun gutter har man ikke
større krav til enn at man kan sove og prompe der. Men etter at fire mann i
ukevis har bedrevet nitidig gransking av Liverpools overnattingsfasiliteter
viser det seg faktisk at vi har klart å få tak i det verste hølet på hele
Merseyside. Ikke nok med det, rommet viser seg å være nøyaktig det samme som
Vidar (mannen med den atomdrevne vekkerklokka og Supportercupens groveste
misser), PK og jeg hadde på en tur for et snes år siden.
Rommets spesialitet er et herlig møkkete badekar. Da er dusj unødvendig.
EROTIKK: En liten DNA- test viser også spor av norske kjønnshår fra
Vestlisvingen i badesluket. Det lukter fjøs, og teppet vitner om at burgeren
til Vidar fra Chicken Bazooka (årgang 97) var med ost. I dyp harnisk er det
bare en ting å gjøre; ta en tur på Flanagans for å gi hele reiseopplegget det
glatte lag til alle som vil høre på.

Dag 2
Marius, Roger og Lossius er oppskriftsmessig forsinket fra Stansted, men Andrè
og Simen tar strake veien (not) fra Manchester og møter opp på avtalt vannhull
tidsnok til å komme med siste nytt om curlingen.
EROTIKK: Dordy har skuffet hele nasjonen og er ute, men Pål henger med
fortsatt.

Veien er kort til Anfield, en prat med Galasupportere som viser seg å være fra
Liverpool 4, og The Albert. Riise- sangen er pop, det samme er vist
også en fin
vise om Gary Macca. Simen imponerer med hyppig oppdatering på
skiskyterstafetten mens André må bruke all sin fysikk for å nå baren på jevne
rundetider.
SKANDALE: Andrè (Gud så kjedelig det er å skrive den apostrofen) slår tidenes
hvite løgn i mobben: ”Vi begynner å bevege oss ut av sentrum
mot banen”- mannen
kan da bøye seg framover og ta i inngangsdøra på Anfield.
Kampen er småkjedelig, tyrkerne er selvsagt i ekstase. (Liverpool- Galatasaray
0-0)

Samtidig er det Ephemerakonsert på ”12 Bar” i London. Er
personlig uhyre
fornøyd over at 8-10 Exiles stiller, og etterpå fortelles det fra begge leirer
om forbrødring og fest i de sene nattestimer. Herlig trukket i trådene av Don
Sandnes, Sicilias mann på rad 12, sete 17 på Anfield.

Også i Liverpool ble det en lun bytur. Flunkende nye
”Walkabouts” imponerer med
store, freshe lokaler og god musikk, samt utvidete åpningstider for
curlinginteresserte nordmenn. Etterpå ønsker Gudfar Marius å synge karaoke og
spise spareribs ”the Jan way” i Chinatown. Dessverre får
gleden en brå slutt da
undertegnede svært gjerne vil komme med velmente komplimenter om
”den fineste
mustasjen siden Clarke Gable”- til en noe furten dame.
Reiseforsikringen viser
seg å være god å ha.
Marius spør en copper om det er noen illegale nattklubber som er åpne, så går
vi hjem.
SKANDALE: Innsovingen viser seg å være tøff. Baderomsviften fra naborommet
bråker mer enn selv noen av metaforene til Arild Traa kan beskrive. Vår egen
vifte låter som World Trade Center i titiden 11. september. Utenfor går
bilalarmer konstant. Gutta i sengene på sidene av meg småsnorker. Noen drita
irer utenfor vinduet radbrekker ”You’ll never walk alone”
Det er egentlig bare å begynne å le.


Dag 3
En ny dag truer. En viss Cider- mann gjør sitt til at toalettet er Restricted
Area resten av oppholdet. Etterpå viser Marius gammel storhet og får oss inn
bak murene på Liverpool- trening sammen med en gjeng konemishandlere fra
Hellas, noen unger og et par handikappede. SKANDALE: Her skjer turens
definitivt største skandale. Av respekt for den (pinlig) berørte og hans
familie vil jeg ikke komme nærmere inn på saken. LUNT: Phil Thompson tar turen
for en prat, det samme gjør Owen, Hyypiä, Riise, Hamann, Xavier og den andre
spissen til Liverpool, Arphexad heter han visst. Jeg slites mellom trangen til
å brøle Hyvää Suomi, knipse bilder og kysse venstrefoten til Riise,
men nordisk
reservasjon, en kraftig bakrus og det faktum at jeg er ti år eldre enn de
fleste av dem gjør sitt til jeg inntar en observerende rolle.
Etterpå vinker Marius til noen drosjer før vi tar bussen til Anfield.
Turens pressetalsmann blir så intervjuet av LFC- nettsiden mens Jamie Carrager
trenger seg forbi. Roger og Morten kjøper fine julegaver til seg selv.

Kvelden blir uhyre lun da vi påtreffer et par norske studiner over den første
ettermiddagsdrinken på Cavern. Det tar ca. 23 minutter før jentene
inviterer på
lukket studentkonsert med mat og leke-champagne i naborommet.
Kveldens stjerne,
en nordnorsk Kari Bremnes-wannabe, er ikke snauere enn at hun dedikerer den
vare kjærlighetsballaden ”Big Dicks” (mulig jeg hørte
feil) til the Norwegians.
(Etter mye masing fra meg) Men jentene viser seg å være morsomme og hyggelige
norsk-Liverpudlians, og kvelden blir fylt av en endeløs rekke med hyss og
fanteri.
EROTIKK/ SKANDALE: Ex. marinejeger og postmann Andrè gir et show Baa Bar
sjelden har sett, med dans inspirert av Østens kampkunster, apen Julius, John
Holmes og 80-talls aerobic. Tror halvparten av klientellet var klar for å lage
en liten postmann der og da, den andre halvparten ville gjerne være bikkja som
venter i hagen.
LUNT: Unisex- toalettet løser opp alle forstoppelser.
Kvelden avsluttes på Magnum, der Marius straks gjenkjenner inventaret
fra gamle
Rosekjelleren.
Etter at to grisefulle norske jenter blir kastet ut fra en kebabsjappe (kjent
for Jan, Benny og Finn som ”sabelsjappa”) pga for mye
latter er det på tide å
avslutte kvelden og vende tilbake til flyhangaren.

Dag 4
SKANDALE: Greyhoundene har blitt grovt forsømt.
Men endelig er det tid for å trekke ned i kjelleren og se hva 1.27 på Crayford
har å by på. Uhyre treg start for min del da jeg tok sentimentale valg som f.
eks Charlottes Lad (trynte i første sving, snuste dessuten alt for mye i
gresset på innmarsjen). Sportslig nedtur da tispe nr 4 i et løp i tre- tiden
rett og slett tok kvelden i boksen og måtte bæres av banen. Marius høster
derimot av min suverene ekspertise og leser bestetider, avlsstatistikk og odds
som en lommetyv fra Cork. Gang på gang gikk the cheeky bastard med eplekjekke
steg mot vinnerluka mens jeg prøvde alt av tjuvtriks og endring av rutiner for
å få inn en ørliten seier. En liten bedring på slutten fører til at det blir
julegaver på Maria i år også, mens Marius går i Clarke- sko sponset av Willy
Hilly.
Marius hadde for øvrig en god ettermiddag og vant, etter lange og uforståelige
regelforedrag, i pool (takk til Morten for poenget om Bingo- regler) og
Fussball (takket være Rogers kraftfulle backhand og min offensive
inkompetanse). Simen og jeg viste derimot stor idrettsglede og var nok de(n)
nøytrales favoritt.
Jeg får min hevn da Marius i herlig kjent stil slagger mitt valg av pubmat
som ”et urutinert valg”, ”en liten porsjon”
og om ”det er Bergensvarianten med
valg av påfyll”, -selv bestiller han Scampi som det tar en
halvtime å bringe to
meter og som han tar én bit av før han med flakkende blikk spør om
nøkkelen til
rommet. God terapi for blodtrykket.

Kvelden blir silkemyk, og i ettertid vil jeg dedikere hele aftenen til Pål
Trulsen. Og litt til Tommy Salo.

Dag 5
SKANDALE: Nyannkommede Chris har glemt å stille klokka, og truer vår
hotellvert
opp kl. 07.00 for å få oss ut av Liverpool. Festlig.
Kl 8 er vi klare, og turen går til Oxford. Som vanlig får jeg svi for høflig
småpludring med lokalbefolkningen, og stemmen er borte. Morten lokker med noen
halvulovlige legemidler og dermed er alt greit igjen. Morten og Roger
morer seg
med å sende tekstmeldinger til bil 1 om at vi sitter på puben i Oxford omtrent
før vi har svingt ut av Mount Pleasant. Gutta går rett i fella. Lokal snøstorm
i Birmingham kan gjøre underverker for Storbritannias OL- innsats i 2006.

OXFORD- EXETER 1-2.
Oxford- seansen med pre-match timer på puber fullt med rød-hvitt, innleid åpen
buss med dress og norske flagg, PK og Sean som kommer med The
Champagne Express
fra London, Marius som drar i gang ”Ja vi elsker” på en
pub med overraskende
god akustikk, en herlig kamp, et utrolig vær, 2-1 seier, en uhyre lun pause-
pølse, en stadion der arkitekten gikk i fella og glemte å sette opp tribune
nr.4, ”money well spent ” på en liten mynkastingsepisode,
500 Exeter hjertelig
tilstede, John Cornforth som hilser til ”gutta på bussen”
over radioen, osv.
osv, hadde jeg ikke tenkt å nevne. Nå er det gjort.

Uhyre lunt å påtreffe en samling av alle kjente Exeterfjes på et sted, og for
veteran Marius må dette ha vært Exeter- himmelen. Eneste fjes om mangler er
Alan, nybakt far til lille ECFC.
SKANDALE: Med Arjan van Heusden som fast klippe i mål er det stor moro å rope
på ”Hollands number One” gjentatte ganger i løpet av
kampen. Merkelig nok er
det få som stemmer i akkurat denne gladsangen.
Svaret får jeg neste dag da en kjapp titt i lokalavisa forteller om Stuart
Fraser i mål…

Kvelden blir en avansert form for stolleken der kun den sterkeste overlever.
Morten og Roger skremmer vettet av undertegnede ved overrumplende oppmøter ved
minst tre anledninger.
EROTIKK: De sobre, diskré og uhyre høflige karene fra Kristiansand, PK og
Sean, bruker kort tid på å bli brevvenner med gutta fra Nord- Norge.

Til slutt havner nordmenn i dress på det ene stedet i Oxford som ikke
har huset
et slips siden John Aldridge stakk skinnslipset sitt inn tidlig på 80- tallet.


Dag 6.
SKANDALE: Tenk deg at du våkner opp av munter barnelek fra hagen, sola har
begynt å varme, frokosten er klar og makrellen har kommet. Det er en
lun måte å
våkne på.
Den andre varianten er å våkne 07.00 på et 10- mannsrom på Oxford Backpackers
av at en meget sint Sean konfronterer fire ukjente personer med det faktum at
noen har pisset på skoene hans. Det viser seg at et kar
tilsynelatende har gått
i søvne og har urinert på gulvet, deriblant på skoa til Sean.
Sean tar blodtrykksrekorden på turen.
Vi tar 08.30 toget til London.
Rom 8 anbefales ikke de nærmeste 10 år.

Dette er også dagen da første kontingent vender snuten hjemover. Jeg hadde
tenkt en tradisjonell søndag med en Exiles- kamp. Deretter en snartur innom
kjente & kjære Bulevard Striptease i Soho. (For dem som synes dette er
snuskete, så er det jo det, men det foregår faktisk med Charlottes velsignelse
siden hun er vel vitende om at tafsing medfører intim nærkontakt med svære
dørvaktklubber- og at jeg holder meg for god til sånt uansett)
Men selvsagt vil jeg gjerne glede Jan med detaljerte beskrivelser fra dette
herlige stedet der f. eks Arild i sin tid tok plass mellom en hyperkåt
minstepensjonist og en pervo fra Bristol for å få marginalt bedre
”øye”
kontakt, eller der Jan mistenkte en stripper for å stille på jobb med dårlig
mage. Vel. 3 slitne nordmenn går hver til sitt for kvelden, personlig trekker
jeg meg tilbake på velkjente St. Giles (en tørst VG- journalist og en livlig
bergensbande!)
EROTIKK: Med opptak fra curlingen og live hockeyfinale med
Canadahelter som Kariya, Yzerman, Blake, Lindros, Sakic og Fleury er Pay -TV
med ”Grannies wants it up the brown hole” bare et andrevalg.

Dag 7.
Til Exeter der Chris, Lars og Martin påtreffes på Imperial, den herlige
overklasse-Wetherspoonspuben med stor hage og høyt under taket. Velkjent også
for bergensBIL som i sin tid fikk et førsteklasses førsteinntrykk av Exeter.
Veldig lun pris på Fosters (1,04) fører til at flere enn Lars er tørste, og
Chris imponerer med hyppig bruk av half-pints i trengte situasjoner, og dette
uten å bryte sammen av min småfnising.
På Centre Spoten venter Kendal, Garnham og Nelson. Nok en gang er gutta
oppstasa, denne gangen i anledning en Exeter- middag i etasjen over. Nobby
Stiles skal tale og fintfolk fra klubben er tilstede. Kveldens clou er
introduksjonen av Exeter Ale, og det er med spenning Gary overrekker
jomfrupinten til oss for subjektiv bedømming. Ølet smaker piss, og vi får
trøbbel når Gary som sedvanlig er i gang med neste runde før skummet har lagt
seg i glasset. At tre ølhunder (Chris har alibi) plutselig får en
forkjærlighet
for Cider er i beste fall mistenkelig.
Etter å ha avslått Rogers tilbud om overnatting går Martin og undertegnede i
gang med en real gameaften som Herring allerede har beskrevet. For de som ikke
kjenner Martin er han en real Gillingham- supporter, og det at han f. eks
insisterer på å navngi alle 11 spillere i Fussball sier vel litt om
interessen.
Det skal vise seg at Hollands number One får trøbbel med formspilleren Guy
Ipoua. Men J.Cs rød-hvite arme får sin hevn noe senere da Mosjøens store sønn
blir observert småsvettende over et par snes armhevinger pga feil taktikk i
flipper.
SKANDALE: Etter en del Cider går turen til Coolings. (Stedet jeg
hadde mye moro
av å invitere 2- meters mannen Kenneth ned i kjelleren) Her blåser det opp til
storm så det bølger i ølkrusene da Chris og Martin ryker sammen i en real
diskusjon. Faktisk såpass at vi ved stengetid ikke blir kastet ut, men derimot
lister vertskapet seg forbi for ikke å provosere unødig. Debatten dreier seg
ikke om shagging av feil kone eller gammel spillegjeld, derimot om Gillingham!
Daglig kost mente Chris.
LUNT: På vei mot nattklubben det er Students night på får jeg tilsnakk av
politiet for høylydte serenader om mine følelser for Plymouth.
EROTIKK: Vel framme får Martin muligheten til å bli med tante Pose hjem, uten
at vi blir (onkel) grønne av misunnelse da det nok var noen år siden hun hadde
hatt tante rød på besøk. Stengetid og hver mann (uten kompass og retningssans)
for seg sjøl.

Dag 8.
En lun biltur mot Plymouth der vi får anledning til å mimre om gamle
Oslobravader. Ikke minst det herlige stedet "Nord-norske Studenthjem" på Tåsen
som gutta bodde på 90-tallet. Et herlig sted som huset profiler som "Den
kortvokste biljardpuleren" og "Den mystiske sengebæsjeren." Eller Dag og Jolla
for den saks skyld.
Vel framme i Plymouth surrer bilen av rufsete historier og intrikate quiz, men
vi finner fram til B&B gata uten at blodtrykket til Chris slår ut i
geysirformat. SKANDALE: Navnet på stedet vi bor på er frekt nok; St. James
Hotel, men lukten av arsenikk og gamle kniplinger underbygges av at vi tas i
mot av en elskelig gammel dame på 80, og det faktum at siste registrerte besøk
var 12 dager tidligere. Vi kommer levende ut, og da blir kveldens Plymouthmøte
bare barnemat i forhold.

En sveip innom togstasjonen for å plukke opp PK, Sean, Roger Pyne & co, og en
liten pubrunde ved havnen før kamp.
SKANDALE: Både PK & jeg synes havnepromenaden i denne utskjelte byen minner
litt om Sørlandet perle, den hvite by ved Skagerrak, myggens fødeland: Risør.
Mulig det bare var et skilt som minnet om pizzamenyen til Kast Loss, men
uansett en ufin likhet mellom diametralt motsatte byer. La oss aldri
snakke mer
om det.

PLYMOUTH ARGYLE WANKERS 3- EXETER CITY 0.
Det høyeste tilskuerantallet på 40 år, 18 700 venter på Home Park.
Samtlige for
å ta et alt annet en hjertelig farvel med hverandre siden det ser ut som om
Argyle rykker opp. Lunt er ikke ordet, og det tar snaue 10 minutter før Paul,
mannen som med et koselig smil overleverte kampbillettene på puben dagen i
forveien, blir lempet bryskt ut for knuffing med en steward. Før det har Aryle
putta, og hjemmefansen gnir seg i henda. En streaker samt en kar som rapper
cornerflagget og går inn i en slow motion løping som distraherer vaktene nok
til at han får boltre seg LENGE med finter og rykk liver opp. Den gamle
Cityhelten Martin "Buster" Philips (Se reisebrev 1 på exeter.no)er
uforskammet frisk for hjemmelaget og høster storm hver gang han tar corner for
busegutta. Ulunt er det også at deler av hjemmepublikum ikke får med
seg noe av
kampen fordi de er kun har blikket rettet mot oss. En frekk stemning og
utvilsomt en opplevelse, men alt i alt; 3-0 og uspiselige pauseburgere trekker
kraftig ned.
Etter kamp er det kø ved utgangen for å skjule drakta, og etter 10. minutters
igjennsitting er det tid for å bevege seg ut på den beryktede
parkeringsplassen
bak langsiden, direkte hentet fra Nightmare on Elm Street. En veldig stygg
episode når en mann blir angrepet og ligger hjelpesløs på bakken mens sønnen
fortvilet roper Dad, Dad...Er ikke mer å si.

Dag 9
Min eneste sjanse til å få med meg en hotellfrokost faller i fisk av frykt for
forgiftningsdød, men etter hvert er vi på vei ut av en by som definitivt ikke
inngår i familieferieplanene til sommeren.
EROTIKK: Martin skal få sin debut bak rattet, og med Chris som særdeles
rutinert kjørelærer ser ting lovende ut. Kommentarer som "Dette kan du, og det
veit du" hvert 10. sekund fører til at roen legger seg i
forsamlingen, og Lars
og jeg i baksetet glipper faktisk litt med øynene av all denne beroligende
praten. Men rett før idyllen senker seg for godt oppdager Chris et blad av
ytterst snuskete karakter i dørlomma. Dermed er all veiledning gjennom
rundkjøringer og motorveier glemt....
Vi overlever, og turen mot Exeter går fint. Dette er området "Hunden fra
Baskerville" utspiller seg i, og hørespillentusiastene Martin og Kristoffer
fryser på ryggen der vi glir over langstrakte åskammer og skumle myrdrag.
Men snart er quizen i gang igjen (4 fargede spisser som har scora
hat-trick for
tre forskjellige Premier League lag?), og diskusjonene går såpass høyt at jeg
ikke kommer meg ut av bilen før vi er vel ute av sentrum. Et tårevått farvel
til Mosjøens helter som drar videre på kryss og tvers av England (8
kamper på 9
dager) Sender dem en liten tanke der de kjører gjennom England ved hjelp av
fotballquiz, smusslitteratur og utallige ordspill. En suveren gjeng!

I Exeter har jeg et ærend; hente drakter på St. James Park. Dressen er på, og
håpet er å skli inn i de innerste gemakker, bla for å sjekke hvordan det går
med trofeet vårt. I taxien på vei mot banen drar jeg et hyss om mulig norsk
overgang og landskamp mot Polen i 93, men så er det alvor og besøk i
tempelet.
Mannen som møter meg er ikke en mann, derimot en kvisete kar som fungerer som
alt-mulig-mann i parken. Andy forteller om et pågående styremøte og
bla.bla.bla. Men en liten tur på banen blir det jo før 19 drakter
telles opp og
tas med.
I bilen på vei til togstasjonen får jeg også frittet karen ut om
Jamie Campbell-
skandalen, Christan Roberts osv. Men ingenting å stoppe pressen for.
Så er det tid for tog til London og hjemreise. En fin tur. Et langt reisebrev.
Takk for oppmerksomheten.

Kristoffer


[Tilbake]